Jeg har vært alene med barna flere uker i sommer. Helt alene. Familiens  au pair (som jeg forguder grunnen hun står og går på) er på en velfortjent 5 ukers ferie hjemme hos sin egen familie, og min mann (som jeg også liker ganske godt) er ute og redder verden.

Jeg har ikke lært hvordan man snur bilder på dette tidspunktet

Det betyr at jeg må være mamma helt alene! Jeg må stå opp hver eneste dag kl 0600 for å debattere med en på 2 år og en på 5 om

• DET ER MIDT PÅ NATTA! GÅ OG LEGG DERE!
• eller om
• DET ER MORGEN! STÅ OPP MAMMA!

Ikke like ambisiøs
Jeg må vaske alt! Det blir fort enorme mengder når jeg beklageligvis har bestemt meg for å imponere både kjæresten og au pairen med en fiks ferdig pottetrent 2 ½ åring i sommergave. Hovedpersonen selv er imidlertid ikke like ambisiøs på egne vegne. Han fniser høylydt når han roper;

– Mamma, jeg har tissa i buksen og i senga di.

Heia enslige småbarnsmødre!
Jeg må fikse brunsne…(unnskyld, jeg brekker meg fortsatt) brunsnegle-problematikk i hagen, og jeg…ok, jeg må bare gjøre alle de tingen som en enslig småbarnsmor gjør. MEN, det er stress! Heia enslige småbarnsmødre!

Da er det vel greit?

Jeg spurte min mor – som fortsatt er på besøk et par dager, og som har en litt ukonvensjonell vri på livet (les; du vet ALDRI hva hun kan komme på å si) om det var grunn til bekymring hvis jeg savnet au pairen vår mer enn jeg savnet min mann?

• Savner du henne om natten også?
• Nei!
• Da er det greit!
• Puhh!

Da er det vel greit da 🙂