Så nå skal du få lære det også!

Jeg satt ute i hagen. Nærmere bestemt i min del av hagen (les; på terasseplattingen hvor jeg har nydelig utsikt til naturen, men hvor jeg slipper å få den på meg.) Plutselig ser jeg ikke en, ikke to, ikke tre, men en kolloni av utysker som sneglet seg rundt omkring.

HVA? ER? DET? 
Jeg hylte sånn at alle de nakne ungene som sprang rundt gjennom vannsprederen kom løpende opp for å redde mamma.

– Mamma, hvorfor hyler du sånn? Det er jo bare brunsnegler!

– BRUNSNEGLER?!!!

Ungene sprang og hentet spann og spade og plukket behjelpelig opp den satans kollonien.

– Sånn mamma, hva vil du at vi skal gjøre med dem?

– MOOOOR!!!! (hun er på besøk et par dager). Ka gjørr eg med sån…(unnskyld, eg kasta opp litt i munnen) ka gjørr eg med sånne?

– Hiv de i do, sier mor.

– I DO??? Tenk hvis de krype opp igjen?

– Då trekke du de ner ein gang te.

– MOR, FINN PÅ NÅGE AENT! (hvis du ikke har fått det med deg enda, så er jeg i ferd med å bli hysterisk)

– Okay, du kan hiva de oppi en plastikkpose, knytta´n igjen og hiva de i bosspannet.

Naboen, som har fått med seg turmultene, kommer vennlig bort og tipser om klor-, salmiakk- og saltblandinger, men jeg kjenner at jeg vil ha de fryktelige fryktelige fryktelige greiene kjørt så laaaangt vekk som de bare kan fra meg, så jeg beordrer han på 2, han på 5 og hun på 70 til å utføre jobben.

Aldri har jeg elsket dem høyere!