Jeg har solgt min første sak! Les – Når dette skjer er det klin umulig å tenke på puling! på kvinneguiden.no.

Jeg har alltid visst at jeg digger å skrive. Men jeg har ikke hatt selvtillit og -disiplin til å finne ut hva jeg skal gjøre med det. Det har ført meg opp i en rekke underlige situasjoner.

Første gangen jeg prøvde meg på å sende avgårde noe jeg var fornøyd med å ha skrevet, endte jeg opp på et 8 ukers langt opphold på Farmen. Det var en morsom erfaring, for all del, men det sendte meg ikke akkurat på riktig skrivekurs.

Jeg er utdannet siviløkonom og trådte relativt tilfeldig inn i markedsføringens verden etter endt utdannelse. Det var gøy når resultatene tikket inn, men hjertet mitt lå ikke i det. Jeg gjorde jobben fordi den betalte regningene – verken mer eller mindre.

Da et vikariat i kommunikasjonsavdelingen i selskapet hvor jeg jobbet dukket opp – tryglet jeg kommunikasjonssjefen om å gi meg det. Jeg husker ikke hva jeg lovet henne utover gull og grønne skoger, men jeg er ganske sikker på at hun fikk litt mer enn hun kjøpslo for.

Første dag på jobb møttes vi tilfeldigvis i heisen, hvorpå det datt ut av meg; – Eg e fodle! (hu e fra Oslo så hu skjønte heldigvis ikkje ka det betydde med ein gang;-)

Bakgrunnen for historien var at jeg hadde vært på sommerfest med markedsavdelingen hvorpå mine avtroppende nærmeste kolleger nektet meg å forlate skuta før klokken 0400, under påskudd av at det var siste dagen min. (det e jo hyggeligt at folk vil være sammen med deg).

Jeg stilte dermed på jobb i kommunikasjonsavdelingen klokken 08.30 i en litt upolert versjon av meg selv. Den trøtte hjernen min jobbet dessverre ikke fort nok til at jeg klarte å snu føttene mot trappen for å slippe å stå klemt inne i heisen med min nye sjef – som jeg hadde planlagt å holde meg unna frem til lunsjtider.

En kjapp analyse av situasjonen med cirka 15 våkne hjerneceller konkluderte således med at det var best å legge alle kortene klask på bordet. Lurt? Jeg tror kanskje ikke jeg vil anbefale det med mindre sjefen din har et empatisk hjerte og en utvidet form for humor, slik som min hadde. (Gu så møye me har ledd av dette i ettertid.)

Siden den gang har jeg befunnet meg i kommunikasjonsverdenen. Men jeg savner å leke med ordene. Bare skrive og se hvor de tar meg. Jeg har vært forsiktig med å vise det jeg skriver på privaten, men av og til så tvinger jeg mine nærmeste omgivelser til å lese og fortelle meg hva de synes (ingen av oss vil risikera at eg blir sendt 100 år tilbake i tid ein gang te fordi eg sende det eg skrive på ville veier).

Det var således en venninne som tipset meg om en skrivekonkurranse på kvinneguiden.no som hun mente jeg måtte sende inn et bidrag til. Jeg er et relativt lydig menneske og sendte umiddelbart inn en tekst som jeg hadde liggende.

I juni fikk jeg sommerens kuleste mail, som fortalte at jeg var en av finalistene som de ønsket å publisere – OG de ville betale for saken! (Ka gjer du meg! Eg e herved ein publisert skribent! Eg e Carrie Bradshaw! Åh kombajamalå så gøy!)

Med denne nyvunne skriveselvtilliten har jeg nå også kastet meg ut i bloggverden – og er superspent på hvor dere tar meg. Jeg håper det er fremover denne gangen, og gjerne til et sted hvor jeg slipper å melke kuer.

BA5B32B3-7C00-4A72-97C89DB4D5BEF084-1466BBE1-0777-4BB3-B131E59688201ADC