I don´t have hair, I have feathers

Når Alfonso og Hans reiser hjem til Holland har jeg fortsatt tre dager igjen av husmorferien. Jeg har en nyvunnen selvtillit, men ingen å dele den med så jeg bruker mer tid alene ved bassengkanten på all inclusive bungalow hotellet med plastikkgress.

Jeg har nemlig fattet interesse for en familie på fire, hvor jeg er HELT overbevist om at moren er hun som spilte Hugh Grant sin søster i Nothing Hill. Du vet, hun med strumaøynene og den legendariske kommentaren ”I don´t have hair, I have feathers”.

Siste kvelden etter at en samaritan-kelneren har latt meg drikke alt for mange ”stakkars deg som er helt alene på all inclusive familie hotell på plastikkgress, men ikke har all inclusive så jeg spanderer all inclusive-sangria på deg” får jeg det for meg at jeg må jo få tatt en selfie med henne!

IKKE et kompliment!
Av en eller annen merkverdig grunn så reiser jeg meg ikke diskret opp, går bort til henne og spør. Jeg vinker (!) henne bort til mitt bord. Hjernen min har på dette tidspunktet dessverre ikke koblet at strumaøyne og fjær til hår IKKE er et kompliment uansett hvor mye du matcher det med Julia Roberts og Hugh Grant!

-Excues me, are you by any chance an actress, spør jeg da hun usikkert kommer bort til bordet mitt. De av all inclusive-samfunnet som ikke har fått med seg at en av ”deres” er kallet bort til bordet til ”hun stakkars enslige som muligens vil lokke barna deres inn i pepperkakehuset sitt for å spise dem”, dreier nå all sin oppmerksomhet mot oss i det mannen til strumadama gledesstrålende roper ut ”Yeah! She should be an actress! I tell her all the time! You see honey!”

Kjære Gud, hvorfor stanset jeg ikke her? Hvorfor koblet ikke hjernen min sammen det enkle regnestykket som konkluderer med at hvis dama IKKE er skuespiller så kan hun da HELLER IKKE kan være strumadama?

Google her
– Oh, I was shure you were the girl who played Hugh Grants sister in Nothing Hill, fortsetter jeg overbevist om jeg serverer henne tidenes kompliment. – I´ve seen the movie, but I´m not quite shure if I remember her, kommer det usikkert fra strumadama.

– Here honey, GOOGLE HER, vil for alltid skrike i ørene mine som smertefull feedback i det den entusiastisk ektemannen rekker henne en mobiltelefon!

Hvor er venninna di når du trenger henne?
Problemet med å være alene på husmorferie er altså at når man får elendige ideer så har man ingen man kan diskutere dem med og få fornuftige ”IKKE GJØR DET” tilbakemeldinger fra.

Og når man står overfor et stakkars menneske som googler sin dobbeltgjenger med strumaøyne og rosa fjærhår, så har man ingen å skamme seg sammen med. Ingen å le seg skakk sammen med over hvor sinnsykt dum man kan være, og ingen som kan glatte over flausene dine når du stuper i salaten med hodet først.

When I was young and stupid
Men det stanser dessverre ikke her. Min utfordring er at hvis jeg først planter foten min i munnen, så tar det litt tid før jeg får den ut igjen. Jeg blir så flau og nervøs at munnen min fortsetter sin fremferd som en rabiesinfisert dampveivals uten at hjernen på noen som helst måte klarer å stanse den.

Morgenen etter når jeg treffer på den entusiastiske ektemannen så forteller han høflig at han har tenkt seg ned til sjøen for å bli dratt i fallskjerm etter båt. – Oh, I did that once when I was young and stupid, hører jeg noen si (og siden vi er de eneste to der, må jeg dessverre konkludere med at ordene kom fra meg.)

– Honey, are you shure you´re not still young and stupid, kommer det tørt fra tidenes comeback-ektemannen.

Herregud som jeg fortjente den!

To timer senere sitter jeg heldigvis på sydenbussen, som går fra charterhotell til charterhotell for å plukke opp norske reisefølger som alle teller flere enn én stk husmor, for å kjøre oss til flyplassen i Palma, og jeg tenker at kanskje den norske stat var inne på noe da husmorferie-ordningen ble opphevet i 1981?

Hjem kjære hjem
Idet jeg kom inn døren hjemme blir jeg møtt av; ingen? Litt forvirret går jeg rundt huset hvor jeg finner en gjeng skitne gledesstrålende barn som er travelt opptatt med å hjelpe pappa i hagen. De kaster seg i armene mine og lurer på om jeg har hatt det fint? – Ja det har jeg, får jeg så vidt svart før de legger på sprang for å fortsette med hagearbeidsleken. Mannen smiler lurt og hevder at denne idyllen har vart hele uken, så jeg må bare gi beskjed hvis jeg trenger en uke en annen gang også.

Hodet mitt spinner nå. Hæh? Hvordan fikk han til det? Vent litt! Tenk før du snakker nå. Ikke spør. Dette må få stå i fred til evig tid! Jeg smiler, setter meg ned på en hagestol og nyter øyeblikket. – Så fantastisk kjære!

Skrive brev til barne- og familiedepartementet
Dårlig samvittighet og bekymringer var altså bortkastet. Mens kjærligheten og gleden over å være hjemme i kaosfamilien min svulmer i brystet, tenker jeg i mitt avslappede sinn at jeg må visst skrive et brev til barne- og familiedepartementet allikevel og be dem vurdere å innføre husmorferie-ordningen igjen.

Har du ikke fått med deg DEL 1, klikk her.