Hver kveld når jeg hjelper min fem år gamle sønn med tannpussen, spør han meg avslutningsvis om tennene hans er hvite og fine nå?

– Ja det er de vennen min. Bra jobba, svarer jeg.

– Dine tenner er gule mamma. Pusser ikke du dem godt?

– Jeg er tydeligvis ikke like flink som deg, smiler jeg med sammenpressede lepper.

– Men mamma, tennene dine er nesten lysebrune. Jeg tror du må pusse dem bedre, sier han så oppriktig behjelpsom som bare et barn kan.

– Jada, det er greit. Gå inn i sengen nå, avfeier jeg ham litt bryskere enn jeg hadde ment.

Han traff visst en nerve der.

Når man blir mamma, så endrer ikke bare rammebetingelsene for livet seg. Man får en annen prioritering, hvor en selv havner relativt langt ned på to-do-listen.

(jo, eg pusse tennene kver dag – morgen og kveld. Eg tippe at sønnen min bare e bittelitt fargeblinde).

For meg som i mange år bodde på Grünerløkka og mente at livet best levdes i et parallelt univers med karakterene i tv-seriene Friends og Sex and the City – ble overgangen til å skulle ha ansvar for to hjemmelagde mennesker stor.

Så da tannfargepolitiet endelig sovnet i kveld, begynte jeg å rote i gamle esker for se om jeg fortsatt hadde tannskinnene som jeg fikk laget hos tannlegen for snart 10 år siden. De som jeg skulle sprøyte gugge oppi hver eneste kveld i 1-2 uker, tygge tennene inn i og legge meg til å sove. På den måten skulle jeg våkne opp med noe helt annet enn lysebrune tenner.

Det gikk overraskende greit. Jeg mistenker faktisk at tannlegen hadde smuglet sovemiddel oppi den guggen, for til tross for hvor ille det smakte og den kvelende følelsen man fikk av å ha den i munnen, har jeg aldri sovet så godt som jeg gjorde disse dagene.

Tennene ble hvitere for hver morgen og det var fint. Problemet var bare at tennene ble så sensitive at jeg kunne ikke puste gjennom munnen når jeg var ute i frisk luft.

Det ble en skikkelig utfordring at jeg ikke kunne snakke med folk utendørs. (Ja, någen av oss har behov for å snakka stort sett heila tidå) Men jeg holdt ut. I fem netter. Helt til en kveld jeg bestemte meg for å legge ut på en joggetur.

Jeg jogget lett og ledig bort til Akerselva, og tok fatt på den bratte bakken opp forbi Hønse-Lovisa.

Det jeg ikke hadde tenkt gjennom var at man kan ikke puste gjennom nesen når man løper opp en slik bakke! Da jeg til slutt måtte gi tapt og åpne munnen for å trekke inn mer luft, føltes det som om 24 tannleger plutselig hadde begynt å bore uten bedøvelse i hver sin tann. (ja eg har telt itte, eg har bare 24 tenner.)

Jeg lukket munnen umiddelbart for å få tannlegesatanene ut av kjeften.

Problemet var bare at man får ikke ned pulsen sånn umiddelbart bare fordi en stanser å jogge.

Mens ansiktet mitt var i ferd med å bli blått av oksygenmangel, valgte jeg å bruke siste resten av oksygen på å løfte tommelen i været til en behjelpsom forbipasserende lurte på om det gikk bra med meg?

(Eg konne jo ikkje snakka, og koss ville det tatt seg ut hvis han hadde ringt itte ambulanse og de kom og henta meg på grunn av ising i tennene?)

Da det til slutt gikk opp for meg at jeg kom til å overleve dette mordforsøket fra tannlegen min, kom jeg meg på beina og tuslet skamfull hjemover. Her pakket jeg tannskinnene og guggen ned i en skuff og besluttet at tennene mine var hvite nok. 

Det får de være nå også!

PS! Hvis du kjenner noen du tror vil ha glede av bloggen min – DEL så inderlig gjerne 😉