Jeg har lyst til å rope dette klart og tydelig til mine barnløse venninner. Men jeg gjør det ikke. Hvorfor må man være så forsiktig med å si hva en mener når venninner vurderer ikke å få barn?  

Venninner prater om de mest intime personlige ting, men når det kommer til valget om å få barn eller ikke, er man så ekstremt politisk korrekt at de færreste av oss ender opp med å si sannheten.

Man blir med på lange pro aut contra analyser med for- og motargumenter for å hjelpe vedkommende å finne ut om det vil passe for dem.

Hvorfor sier vi ikke bare sannheten – som er at hvis det er et snev av tvil inni deg som vurderer det – så MÅ du få barn!

(Jeg er klar over at en rekke kvinner velger ikke å få barn, så jeg tenkte det var greit å presisere at det ikke er dem jeg snakker om.)

Stolt som en høne?
Da førstemann i venninnegjengen ble gravid, valgte hun meg og en av våre felles venninner som faddere. Big mistake. Huge! Selv om vi var stolte som haner (alternativt høner;-) så var vi elendige faddere.

Joda, vi kjøpte barselsgaver både til mor og barn, gikk på barselbesøk, ja en gang tok vi saktens barnet med til Tusenfryd – men som alt annet på den tiden så var dette mest for vår egen del, siden gutten var for liten til å ta noen av turene i fornøyelsesparken. Det syntes vi var litt kjipt av ham. 

For å illustrere ytterligere alvoret i situasjonen så kan jeg fortelle om da vår mammavenninne som nå hadde fått seg nok en liten menneskevalp (som hun hadde vært smart nok til å velge kompetente folk til å ta seg av hvis hun og hennes mann skulle være så uheldig å dø) – inviterte oss med på ferie til huset sitt ved den franske rivieraen, med et uuttalt håp om at vi skulle knytte litt nærere bånd med vårt fadderbarn, som nå var godt i gang med pottetrening.

Faddersjarmtrollene
Min med-fadder-in-crime og jeg fikk egen leilighet i underetasjen, skjermet for barnestøy og morgenaktiviteter. Vi stod opp utvilte og fornøyde (og litt kleine) til lunsj – som da allerede var handlet inn og laget i stand av småbarnsvertskapet som hadde vært oppe siden kl. 06.00.

Jeg bør kanskje nevne at de var stuptrøtte fordi vi to faddersjarmtrollene insisterte på at de ikke skulle være kjedelige småbarnsforeldre og legge seg, men sitte oppe til kl. 04.00 for å feste med oss.

Stakk fingeren i rumpa!
Første dagen da vi dro på stranden i samlet tropp, fikk vi faddersjarmtrollene helt spader av hvor bråkete og stressende det var med disse barna. Og ikke minst hvor irriterende det var at vi aldri fikk snakket ordentlig med vennene våre som kontinuerlig ble distrahert av sine avkom. Og så gjespet de så irriterende mye, som om det var VI som var kjedelige?!

Dråpen som fikk begeret til å renne over for oss var da vårt lille fadderbarn stakk fingeren inn i sin pottetrenende rumpe og den av naturlige årsaker var brun da den kom ut. DER gikk grensen!

Faddersjarmtrollene valgte således å pakke sammen strandsakene sine og legge seg et par hundre meter bort på stranden for å få litt fred til å lese bøker og sånn! Etter hvert dro vi videre på shopping, spiste på restaurant og drakk masse god vin uten tanke for vertskapet, som vi kom fnisete og glade hjem til etter at barna var lagt. Og så – insisterte vi på at de ikke fikk lov til å legge seg for nå var det vår tur til å være sammen med dem!

Og slik fortsatte det hele resten av uken.

Før jeg går inn i historiebøkene som tidenes dårligste venninne og medmenneske, så la meg bare innrømme – jeg er enig! Og jeg har tryglet og bedt min venninne om tilgivelse flere ganger enn hun er komfortabel med. (Jeg er jo fadder til hennes barn – og har tatt over de helvetes vampyrfiskene hun leverte på døra her;-) Hun er kul, så vi er fortsatt verdens beste venninner!

Single venninner
Jeg mente lenge at det var meningsløst å mase på noen om de skulle ha barn – når de var single.

I et selskap da jeg var 35 år og med et mildest talt ustabilt kjærlighetsliv, opplevde jeg at en ”frodig” firebarnsmor begynte å lage tikktakk-lyder til meg (Heilt sant!), hvorpå hun foran hele selskapet lurte på om ikke jeg ville ha barn snart?

Jeg vurderte å svare;

– Har ikke du lyst til å bli tynn snart? Det er ikke bare å knipse med fingrene bare fordi man har lyst, er det vel?

Jeg sa ikke det, for jeg visste at det ville såre henne på samme måten som jeg ble såret av hennes kommentar. Men ville det opplevdes like ydmykende hvis en nær venninne tok det opp privat og på en seriøs måte?

Hvis hun spurte meg på en ordentlig måte om jeg hadde tenkt gjennom om jeg skulle ha barn før det ble for sent?

Mangler følelsesmessig innsikt
Er det forskjell på om budskapet kommer fra noen som allerede har barn, versus om det kommer fra noen som er i samme situasjon som en selv? Jeg tror det.

Det er lettere å prate om vanskelige ting med noen som er i samme situasjon som en selv. Problemet er bare at i denne situasjonen så sitter ikke de man ønsker å prate med på nødvendig følelsesmessig innsikt.

Å være mor sett fra utsiden er fundamentalt forskjellig fra å være mor selv. Man kan ikke diskutere seg frem til om det er en god ide – man må føle det, og det er umulig å føle det før det har skjedd.

Jeg skulle ikke ha barn
Jeg ble etter hvert en av dem som «bestemte meg» for ikke å få barn. (Jeg tilgir deg om du takker høyere makter for det). Ikke fordi jeg ikke hadde lyst på dem, men snarere fordi jeg var overbevist om at min egoistiske livsførsel hadde vart så lenge at klokken min hadde sluttet å tikke (det er best å være i forkant) og fordi han jeg ønsket å få dem med ikke ville være kjæresten min.

Jeg var en rask mental tur innom Storken i Danmark for å vurdere alenemamma alternativet, men konkluderte med at det ikke var noe for meg. Jeg innså jo at jeg ikke hadde verdens beste merittliste når det kom til omgang med barn, så hvis jeg skulle sette et til verden ville vi trenge et stødig sett med hender som kunne bidra.

Så jeg kjøpte meg hund! – Hvis alle andre kan ta seg av barn, så må jo jeg klare å ta meg av en slik en, tenkte jeg. Man blir lett gravid av sånn. Og gift. Og gravid igjen.

Jeg er usikker på hvorfor, men plutselig befinner man seg på den andre siden – hvor man innser at man har hatt mer flaks enn man strengt tatt fortjente!

Valgte bort sitt livs kjærlighet
Da jeg gikk gravid med mitt andre barn møtte jeg en bekjent på t-banen som jeg ikke hadde sett på flere år – og tårene mine spratt da jeg så at vi var i samme omstendigheter.

Hennes historie hadde gjort inntrykk på meg da hun i en alder av 38 år gjorde det slutt med sitt livs kjærlighet fordi han ikke ville ha barn med henne (han hadde barn fra før).

Jeg tenkte på den tiden at når man er 38 år så er vel det toget så godt som kjørt, og jeg skjønte ikke hvordan hun kunne gi opp kjærligheten for noe som mest sannsynlig ikke ville skje uansett.

Nå, fem år senere, kunne hun fortelle at hun hadde tatt en beslutning om å få barn alene og hadde blitt kunstig befruktet i Danmark. Mammahjertet mitt var overlykkelig på hennes vegne – men det gråt også litt over alt hun nå skulle gjennom. Alene.

Men jeg tenkte også at hvis jeg hadde skjønt hva det innebar å være mamma, så hadde jeg nok vært langt mer tilbøyelig til å velge som henne, enn det jeg var da jeg selv var innom tanken som barnløs.

Lang og brokete vei frem
Jeg er smertelig klar over at ikke alle kan bli gravid. Og jeg skjønner at man ikke kan dure frem som en uomtenksom bulldoser når man skal prate om dette temaet.

Personlig så tror jeg at det å ikke kunne få barn når man ønsker det må være noe av det mest smertefulle en kan oppleve. Men, vi må fortsatt våge å snakke om det. Og det finnes jo fantastiske muligheter som for eksempel adopsjon og fosterbarn.

Som medlem av den gruppen som hev seg på et av de aller siste barnetogene, hadde jeg en lang og broket vei frem til morskapet, og jeg kunne like gjerne ha endt opp med å leve livet mitt uten barn.

Jeg takker skjebnen for at den ville det annerledes.

Så kjære vaklende venninne, det jeg ønsker å si til deg er;

Mye av det du frykter kan skje vil skje. Men, ingenting vil gjøre deg mer sårbar, samtidig som ingenting vil gjøre deg sterkere. Gleden du vil føle er så inderlig at den faktisk gjør vondt. Verdien av å ha noen i livet som kaller deg mamma kan ikke sammenlignes med noe annet i livet. Du vil aldri oppleve en kjærlighet større!

Er du i tvil så MÅ du få barn! Du vil aldri angre ❤