Hva betyr det? At man kjenner igjen lus på måten de går? At man kjenner dem igjen fordi de ofte finnes i luene som henger i gangen?

Jeg kjøpte meg jo hund for noen år siden (for å slippe å være helt singel, lissom) – og for å finne ut hva jeg skulle gjøre med den, meldte jeg oss på et valpekurs.

Det var lurt. Jeg lærte hva han skulle spise og hvordan jeg skulle trene og stelle ham. Vi øvde og koste oss og etter hvert ble vi mer og mer dressert og komfortable i hverandres selskap (begge to.)

Helt til den dagen da kurslederen fortalt oss om hvordan det var vanlig at hunder fikk lus!

– Da vil ikke jeg ha hund, utbrøt jeg skrekkslagen.

De andre kursdeltagerne lo, fordi de trodde jeg tullet. Jeg gjorde kanskje det. Litt i hvert fall. Men tanken på at det skulle krele ekle krypdyr rundt på den uskyldige vakre lille hunden min var skrekkelig!

Jeg slapp heldigvis å finne ut av dette. Nå syv år senere har han fortsatt ikke hatt lus, så jeg tenker at det kan ikke være SÅ vanlig.

Barn og mors fobier
Min eldste sønn begynte i barnehagen som 1 ½ åring og med det kom lusetrusselen igjen deisende i fanget mitt like velkomment som en brennmanet i badekaret.

En dag da jeg kom for å hente ham i barnehagen hang det en signalrød plakat på døren hvor det stod skrevet med tykk svart tusj:

”Kjære foreldre. Det er lus i barnehagen. Gå hjem og sjekk barna deres.”

Jeg var heldigvis den eneste som stod ved døren akkurat da jeg leste lappen, så jeg slapp vitner til hvordan jeg likblek brakk meg av tanken på at nå kunne også barnet mitt være utsatt for denne styggedommen.

Å hente barn i barnehagen er min favorittid på dagen. Følelsen du får når barnet ditt lyser opp og stormer gledesstrålende inn i armene dine, er en av de beste følelsene som finnes.

Denne dagen var ikke slik. Jeg tok keitete imot sønnen min da han stormet inn i armene mine, hvorpå jeg desperat prøvde å manøvrere klemmen nedover mot brystet for at ikke håret hans skulle komme i befatning med mitt. Jeg fikk ham så raskt som mulig ut av barnehagen og oppi vognen, hvorpå jeg umiddelbart ringte til min mann:

– Du må komme hjem med en gang!

– Hva er skjedd?

– Det er lus i barnehagen!

– Eh, tuller du?

– Nei?

– Jeg kan ikke komme hjem fra jobb fordi det er lus i barnehagen?

– Jo jeg må jo ut og kjøpe ny svær fryser slik at jeg kan fryse alle klær og alt sengtøy og…

– Okay, slutt nå! Gå på apoteket og kjøp en lusekam og lusemiddel. Gre kammen gjennom håret. Finner du noe så fjerner du dem med lusemiddelet, lo han.

Jeg la på uten å si ha det.

Jeg vurderte å ringe mor i Stavanger slik at hun kunne komme og hjelpe, men innså at hun heller ikke ville ta meg alvorlig.

Slukøret gikk jeg inn på apoteket – og handlet to av alt bare for å være på den sikre siden.

Da vi kom hjem til leiligheten kledde jeg av både min sønn og meg ned til undertøyet ute på trappen – hvorpå jeg forseglet alle klærne våre i en sort søppelsekk som jeg la i fryseboksen i en uke.

(jeg var overbevist om at naboene ville forstå hvis de var så uheldige at de kom hjem og måtte bevitne hendelsen. Det var jo tross alt snakk om lus!)

Så gikk vi å satte oss i badekaret en time hvor jeg gredde gjennom hvert eneste hår på hodet til min sønn med denne såkalte lusekammen.

Jeg slapp heldigvis med skrekken, selv om jeg lå våken hele natten og klødde på atomlusene som hadde flyttet inn i hodet mitt. Og jeg skiftet på alle sengene i hele huset bare for å være på den sikre siden.

Man lærer jo
Nå har jeg vært mor noen år, og jeg vet at barnehage- og skolebarn får lus. Jeg vet hvordan man fjerner dem. Og jeg er rimelig sikker på at ”gangen” i ordtaket kommer av at det er bevegelsen som gjør at man kan identifisere en mikroskopisk liten lus.

Jeg vet også at barna mine er blitt så store at jeg må slutte å dyrke innsektfobiene mine, slik at jeg ikke overfører mine redsler på dem.

Jeg prøver å være konsekvent når jeg med rolig stemme sier at ”mamma er ikke så kjempeglad i de innsektene. Kan dere ikke heller vise dem til pappa?” når gutta kommer trekkende med nye lekekamerater som de har gravd opp i hagen.

Jeg tenker at det må være godt nok. Jeg er milevis fra idealet, men jeg har tross alt beveget meg langt fra den gangen jeg holdt på å gi bort hunden min på valpekurset.