Hva er din unnskylding

Min mor er ikke slik som andre mødre

Min mor er helt spesiell.

 Jeg merket det allerede da jeg var ganske liten at mor hadde så eksepsjonelt vakre føtter. De var glatte, helt uten knoker og misfarging slik som andre voksne damer hadde. Mor gikk nemlig alltid i joggesko. Hvite joggesko. Oppi dem hadde hun knelange røde ullsokker.

Hva er din unnskylding
Hva er din unnskylding?

Jeg skal droppe det innlysende poenget her og heller fokusere på at hun matchet bra, siden hun som regel hadde rød genser på seg. Og så hadde hun blå sjeniljebukser. Folke kalte henne for rødt-hvitt-og-blått-Berit. Akkurat slik som flagget. Jeg syntes at vi hadde det fineste flagget i hele verden!

Når jeg først er inne på sjeniljebukser så må det vel nevnes at de som regel ikke hadde så mye sjenilje igjen foran på lårene. Mor jobbet nemlig på laboratorium og buksene likte dårlig når hun tørket kjemikalier på dem.

De andre barna visste ikke hva laboratorium var.

«Har det någe med hundar å gjørr?» spurte de mest kreative.

Når jeg endelig hadde klart å forklare dem at det var et sted med mange flasker med forskjellig vann oppi som noen ganger skiftet farge når hun blandet dem og andre ganger eksploderte – så sluttet hun. Og begynte å jobbe på plattform.

Dette var selvfølgelig lenge før andre damer begynte å jobbe på plattform, og selv om de fleste visste at plattform hadde noe med olje å gjøre, så tok det ikke lang tid før jeg begynte å nikke samtykkende når folk spurte om hun var kantinedame, vaskedame eller sykepleier.

Folk sier gjerne at jeg er litt spesiell også.
Jeg pleier å skylde det på mor!

Jeg husker første gang jeg hadde bursdagsselskap etter at vi i 4. klasse flyttet til en annen bydel. Jeg var helt ny i gaten og var litt nervøs fordi jeg kjente egentlig ikke så mange av de andre barna.

Det var den dagen familiens elghund ble voldtatt av nabohunden og mor hev seg inn i basketaket for å redde hennes ære. Du kan si at det var ikke en unge i mils omkrets som lurte på hvem jeg var etter den bursdagen!

Det tok en stund før jeg turte å invitere med meg folk hjem etter det. Men da mor og jeg flyttet for oss selv rett etter konfirmasjonen min, bestemte jeg meg for å invitere på en ny bursdagsmiddag. Jeg husker at mor kom ut på kjøkkenet akkurat tidsnok til å få med seg at det oste røyk opp fra ovnen og tre kokeplater, og det fosset vann ut av en kjele på den fjerde.

De fleste mødre ville nok her kommet datteren til unnsetning – om ikke annet så for å redde kjøkkenutstyret. Min mor kikket på meg, kikket på komfyren, så lente hun seg inn til kjøleskapet og sa;

”Ingrid, en hver mann kan få seg en hushjelp, men det e ikke alle som kan få en som underholde dem, så sats på det du vennen min.” – så gikk hun.

Hvis noen lurer på om hun i ettertid har tatt noe som helst selvkritikk for at hun har en datter som ikke kan lage mat, så vil jeg si; TJA!

Da jeg inviterte med meg en gjeng studievenninner ut på hytten en sommer, disket mor som vanlig opp med reker, krabbe og ellers alt hun hadde klart å plukke opp fra sjøen den dagen.

Jeg koste meg og ante fred og ingen fare. Helt til jeg kom ut fra kjøkkenet med et nyvasket salathode i hendene – da så mor sitt snitt til å slå til. Hun reiste seg opp for å påkalle alles oppmerksomhet, og så sa hun;

”Ingrid, hvis du tror at du har lagd salat nå, så lure je på om je ikke har bommet litt på oppdragelsen”.

De fleste foreldre slutter å ta glede i å gjøre barna sine flaue når barna er ferdige med puberteten. Ikke min mor. Jeg tok henne med på fotballkamp på Ullevål stadion for å se Lyn – Molde en gang hun var på besøk hos meg i Oslo.

Jeg hadde fått billetter av en kompis som spilte på Lyn, og når du får billetter av spillerne så er det ofte ganske staselige billetter – disse var på langsiden, 4. rad rett ved spillerboksen. På denne tiden så startet alle eliteseriekampene med at spillerne viste rødt kort mot rasisme.

Min mor som aldeles ikke var interessert i å gå på fotballkamp og som hadde insistert på å ta med seg en bok, syntes da at det var kjempemorsomt å peke mot en av spillerne og rope;

”Betyr det at han svarte må gå ud?” 

Jeg var aldri en av dem som hadde satt meg som mål i livet å bli millionær før jeg fylte 30. Mor hadde det. Og de som kjenner henne vet at hun er ikke spesielt glad i ikke å får viljen sin.

Så da det gikk opp for henne at det ikke var i den retningen det bar, tok hun saken i egne hender og satte inn en million kroner på kontoen min;

«Sånn, nå e min datter millionær!»

 Jeg tror hun må ha vært ganske fornøyd med akkurat det, for hun gjorde det samme for min bror, og var minst like entusiastisk da hun kunne erklære;

«Sånn, nå e min sønn også millionær!»

Jeg vet ikke hvorfor min bror fikk en million, men jeg er rimelig sikker på at jeg fikk min på grunn av dårlig samvittighet – for jeg fikk nemlig aldri morsmelk!

”Det va så pes å venna bror din av med ammingen, så eg gadd ikkje med deg.”

Jeg prøvde å bli fornærmet på henne for dette, men et hvert forsøk på å vise til dårligere immunforsvar hos barn som ikke får morsmelk ble kontant avblåst med;

«Herregud, slapp av! Du e jo ikkje allergiske, og sjøl om me va bekymra for at du blei fydde med någen tykke trekanter med føtter der leggene sko ha vært – så blei du heilt okay!”

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til det – så hun vant den diskusjonen.

Kjære mor, vi har hatt våre oppturer og nedturer sammen du og jeg, men en ting er helt sikkert – du har alltid vært der for meg!

Om jeg har krasjet bilen og fått grineanfall som ikke stanser før du stenger ned kontoret i Stavanger og kommer til Oslo for å gi meg en klem – så stiller du.

Om jeg har gitt bort hjertet mitt så totalt til noen at det ender opp med at de sitter igjen med to hjerter og jeg ingen – så stiller du opp for å hente hjertet mitt tilbake og sørger for at det blir satt på plass igjen.

Om jeg finner ut at hverdagen min trenger litt krydder og velger å melde meg på noe som stort sett hele familien min synes er lavmål – så bestemmer du deg mot bedre viten for å bli fan.

Det vil si, entusiasmen fikk seg vel en liten knekk da TV2 ringte og spurte om du kunne stille opp og komme på besøk til Farmen. Der gikk grensen din.

Men moren min er ikke tapt bak en låvedør, hun ringte til min far med følgende budskap;

Nå har je hatt henne i 15 år, så nå e det din tur te å stille opp!” (Jeg var 31 år på dette tidspunktet.)

Jeg tror de fleste vil være enige om at moren min er spesiell. Men hun besitter to av de verdiene som jeg setter aller størst pris på i et menneske. Humor og omsorg.

Latteren sitter alltid løst og hun har vist meg gang på gang at hun er ubetinget glad i meg. Og det er så inderlig gjengjeldt!

Reklamer

5 kommentarer om “Min mor er ikke slik som andre mødre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s