Da jeg traff min beste venninne var det kjærlighet fra første stund. Det kan nesten sammenlignes med forelskelse, bare uten den fysiske biten. Jeg ville være sammen med henne hele tiden og lo euforisk og litt for høyt av nesten alt hun sa.

Da hun traff meg første gang kunne hun ikke fordra meg! Hun hadde nemlig ”truffet” meg mange år før jeg traff henne.

19 år gammel var jeg butikksjef for en relativt kul klesbutikk i Stavanger. Min fremtidige bestevenninne som var fra Randaberg (hvor de kjørte traktor til skolen!) hadde forvillet seg inn til byen og videre inn i butikken ”min”.

Hennes historie forteller at jeg var et mareritt av en butikkdame som hadde kommet ubedt inn i prøverommet og insistert på at hun måtte kjøpe ALT i butikken fordi det var SÅ fint på henne og fordi jeg selv hadde ALLE plaggene i ALLE farger og var SÅ fornøyd!

Videre hadde hun møtt meg på treningsstudioet hvor jeg var en av disse jentene som under treningen står helt foran, klistret 10 cm fra speilet – og treneren – i bikini – hvor jeg sang høylytt med til samtlige låter – uten å svette!

(Dette skjønner jeg veldig godt var irriterende. Jeg ville også hatet henne!)

Men, min største feil var selvsagt at jeg ikke hadde fått med meg at hun eksisterte.

Helt til vi havnet på samme studie og jeg falt pladask for henne en sen natt i «Klubben» på Handelshøyskolen i Bergen – hvor jeg insisterte på at hun og jeg skulle være bestevenner og reise til Mexico sammen så snart det lot seg gjøre.

Heldigvis for meg er hun lettsjarmert (nei, jeg sa ikke billig;-) så hun lot seg rive med av min enorme entusiasme over henne. Hun sier at jeg er som en liten hundevalp som logrer og følger etter henne hvor enn hun går.

Det er kan jeg leve med, spesielt siden hun nå står sammen med meg foran i treningssalen – og jeg har knepet henne i å synge med på enkelte sanger under treningen.

(Vi hundevalper er jo uimotståelig søte og det er vanskelig å stå i mot vår klumsete sjarm;-)