I det herrens året 2007 kom min beste venninne på den geniale ideen at vi skulle gå Birkebeinerrennet fra Rena til Lillehammer.

– Men jeg har ikke ski engang. Og om jeg hadde hatt det, så har jeg ikke hatt dem på beina siden jeg var liten, protesterte jeg.

Dette mente min venninne var uproblematisk da jeg kunne ønske meg ski til jul, og så kunne hennes samboer som var fra Lillehammer lære oss å gå på ski.

Jeg liker å anse meg selv som et ja-menneske, så for å unngå dissonans med selvbildet, ble det som hun sa.

De neste månedene var således preget av et treningskjør helt på høyde med disse finansgutta som man leser om i Dagens Næringsliv.

Du vet disse middelaldrende gutta i kondomdress som meier ned alt som kommer i deres vei – helt uvitende om at 40+ år gamle rumper tar seg usedvanlig dårlig ut i tights – og at alle vi andre godter oss stort over denne utsikten når de suser forbi.

Vi var overraskende iherdige når vi først hadde tatt beslutningen. Vi la ned all form for fest og fanteri, og begynte å valfarte til min venninnes svigerforeldre på Lillehammer hver helg for å trene (jeg ble etter hvert ansett som adoptivbarnebarnet på Lillehammer med eget rom i kjelleren).

I ukedagene tilbragte vi fanatisk hver eneste kveld på treningsstudio eller ute i marka.

Og all treningen gav jo resultater. Vi har aldri tatt oss bedre ut i bikini enn da vi tre uker før startskuddet gikk på Rena – dro av gåre til Columbia på vår årlige ”Lokalt brennevin og salsa-tur”.

(Bakgrunn; Før vi ble småbarnsmødre dro vi hver februar til forskjellige land i Sør- og Sentral-Amerika for å drikke lokalt brennevin og danse. Vi hadde av uante årsaker ”glemt” dette da Birken-planen ble iverksatt)

Nuvel, ikke noe å gjøre med det. Off we went to Columbia på en 2 ½ ukers lang partyferie som ble avsluttet kun dager før startskuddet gikk på Rena.

Jeg hadde heldigvis leste et sted at uken før et renn skal kroppen restitueres og ikke utsettes for trening – så alt var vel frem til vi stilte på start med smørelapp-innstruks fra samboeren til min venninne og gode intensjoner.

Da vi kom til Rena tidlig lørdags morgen, følte jeg meg på merkverdig vis litt hjemme. Det var som å være på Øya-festivalen der vi gikk i digre køer opp til et stort ”festivalområde” hvor musikken stod på full guff over digre høytaleranlegg. Ja, rent bortsett fra at folk var mer stillfarne og innesluttet (les; edru).

Vi tok frem klistertuben som vår skilærer hadde sendt med oss og klattet litt på skiene. En barmhjertig samaritan kom bort og lånte oss en slags skrapelignende sak, det vil si han overtok vårt tallentløse forsøk på smøring da han så hva vi forsøkte å gjøre med den. Det var snilt av ham.

Ok, startnummer på. Ski klar. Da er det vel bare å sette i gang da.

”Vi beklager!” lød det plutselig over høyttaler anlegget.

”Det er for mye vind i løypene. Birkebeinerrennnet er for første gang i historien AVLYST!” runget det som den vakreste melodi.

Jeg løftet armene i været, vendte blikket mot himmelen og brøt ut i et jubelbrøl som om jeg skulle ha passert mållinjen før alle andre.

– JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Min venninne som var litt usikker på hva hun følte, observerte skuffelsen og frusttrasjonen i ansiktene til de rundt 10.000 andre deltagerne som også måtte returnere hjem med forurettet sak.

Hun observerte også hvordan de reagerte med avsky på min jubel, så for ikke å risikere represalier (les; bank) kastet hun seg over meg som en rugbyspiller, trykket hånden sin foran munnen min og ropte så høyt hun kunne.

– Jeg beklager! Hun har bare litt problemer med å uttrykke sorg!

Vårt Birkeneventyr endte således i en gigantisk latterkule og deilige avlappede muskler. Det er det ikke mange andre som kan si det.

Prolog
Det endte vel strengt tatt med at jeg søndag morgen møtte på min venninne på vei ut av gjesterommet i leiligheten min – kun ikledd undertøy og startnummeret fra Birken.

(Og med at jeg i det jeg skulle til å bryte ut i hånlatter konstaterte at jeg var ikledd samme habitten.)

Men det er en helt annen historie.