De fleste av oss har dager hvor vi føler oss litt klumsete sosialt. Dager hvor ordene stokker seg og hjernen er tom for interessante samtaleemner, så vi tyr til nødløsninger.

For meg personlig har de sosiale ferdighetene tatt alvorlig skade av å gå hjemme i barselpermisjon et par runder. Og som med magemusklene frykter jeg at de aldri blir helt de samme igjen.

Det er som om hjernen har blitt full. (Nei, ikke sånn moro full). Full av ting som skal administreres. Herregud som jeg hater logistikk. Jeg føler hjernecellene mine legger seg ned og dør av kjedsomhet når jeg prøver å få grep om alt som skal ordnes i løpet av en dag.

Oppå dette så er jeg overbevist om at det blir plassmangel i hjernen når man er omringet av folk som starter hver eneste setning med ”mamma” og som forventer svar alle 3867 gangene dette skjer – hver eneste dag. Hvordan skal man klare å tenke da?

Alle hater vi jo ting vi ikke er gode på (jo, vi gjør det). Og siden jeg bare er skikkelig god på tre ting; matte, lukeparkering og sangtekster (that only get´s you so far) så føler jeg at jeg har det vanskeligere enn dere andre.

Jeg må jobbe litt ekstra for å få ting til.

Når jeg blir nervøs sprinter tungen min fra hjernen som et råddyr i frontlysene på en bil. Den begynner å prate febrilsk om ting lenge før hjernen får tenkt gjennom om det jeg sier er en god ide.

Og når jeg kjeder meg så er det som om den delen av hjernene som evaluerer hva man skal si til hvem – tar seg en lang god siesta.

Spesielt ille var det i de allerede nevnte barselperiodene hvor jeg vandret rundt gatelangs helt ukritisk i min søken etter samtalepartnere – da alle andre jeg kjente var på jobb, og de jeg kjente som var hjemme ikke orket å være med meg HELE tiden (merkelig).

Jeg har ikke tall på hvor mange butikkansatte, folk i parken, på legekontoret, på t-banen etc. som fikk høre de mest upassende utredningene fra meg som har behov for å dele stort sett alt jeg tenker på.

Hardest rammet ble nok de stakkars butikkansatte, for de var jo på jobb og kunne ikke gå noe sted når jeg begynte å legge ut om hvor flaut jeg syntes det var å gå gravid da jeg var 40 år og strengt tatt kunne vært bestemor. Eller om hvor frekk han fyren var da han viste fingeren til meg når jeg glemte å kjøre over trafikkrysset da det ble grønt. Og om hvordan jeg ikke klarte å slutte å spise brioch på Kaffebrenneriet og vurderte å saksøke dem for at jeg fortsatt måtte gå i gravidebukser.

(Hadde jeg bare visst da, at alle de andre barselsdamene var på barselstreff på Røa, så kunne sikkert mye vært unngått. Ref innlegg på pappahjerte bloggen)

Så hvor går veien videre når man befinner seg på dette klumsete stedet i livet? Blir det bedre? Muligens for de butikkansatte, for nå har jeg jo dere her på bloggen 😉