Me myself and I

Tyven tyven skal du hete. Hvem, jeg?

Jeg var jo «singel» til langt opp i 30 årene. Det betydde at jeg kunne øse all min tid og energi, for ikke å snakke om hver eneste krone jeg tjente ut på meg selv. Om jeg valgte å kjøpe diamanter for hele lønningen og leve på knekkebrød og skummetmelk resten av måneden, så gjorde jeg det. (ok, jeg gjorde det bare en gang da. Det var ikke SÅ kult.)

Da jeg til slutt møtte en fyr som syntes at jeg var like stas som jeg syntes han var, så møtte jeg på en del utfordringer.

Jada, jeg vet at dere også har måttet lære å tilpasse dere i et samliv, at det krever arbeid og tålmodighet for å få en familie til å fungere og bla, bla, bla. Jeg hadde selvsagt og som vanlig LITT større utfordringer enn alle dere andre.

Eksempelvis hadde jeg aldri tatt i en handlevogn før. Jeg spiste stort sett på kantiner, cafeer og restauranter, og det jeg trengte til kjøleskapet fant jeg på 7/eleven og Polet.

Me myself and I
Me myself and I

Vennene mine pleide å storme bort til kjøleskapet hver gang de var på besøk for å le av de 3 literne med skummetmelk og den ene pakken med gulost som til en hver tid befant seg der, innimellom blandevann og vin.

Da jeg flyttet sammen med min mann bestemte jeg meg for å ta tyren ved hornene og tilbød meg ved en anledning å stå for helgehandlingen. Jeg kjørte til Smart Club, for det hadde jeg hørt var lurt når man skulle handle masse. Det gikk kjempebra.

Jeg klarte å fylle hele den uregjerlige handlevognen (jeg finner det en smule provoserende at disse dagligvaremagnatene ikke kan sørge for at hjulene på handlevognen kjører den veien jeg vil) til randen av ting jeg hadde sett andre folk ha i kjøleskapene sine.

Jeg betalte en svimlende sum som jeg ikke hadde sett liknende til siden jeg storhandlet på taxfreen på Gardermoen, men var stolt over egen innsats der jeg fylte opp den ene handleposen etter den andre.

Da jeg endelig var kommet så langt at jeg kunne begynne å kjempe meg mot utgangen, var jeg blitt alvorlig lei og revurderte allerede da om dette var noe jeg ønsket å drive med.

– Unnskyld meg, lød det strengt ved siden av meg. – Kan du vennligst bli med meg?

– Nei takk, jeg skal ikke ha noe, jeg er sliten og vil hjem, svarte jeg avvisende.

– Det var ikke et spørsmål, svarte vedkommende og var så elskverdig at han tok over hele handlevognen for meg.

Etter ca. 30 meters «walk of shame» var vi tilbake ved kassen der jeg hadde betalt. Det viste seg at jeg hadde stjålet en pakke toalettpapir som jeg ikke hadde fått plass til oppi handlevognen, og derfor lagt på risten under vognen – og glemt.

De butikkansatte var for så vidt «hyggelige» og påpekte at de skjønte at jeg ikke hadde gjort det med vilje.

– Når du betaler varer for flere tusen kroner så er du passe dum hvis du velger å stjele med deg en diger pakke med doruller til noen ti-kroner, lo de kameratslig, mens vi ventet på at betalingsterminalen skulle godkjenne betalingen min.

– De som sier at andre er dumme er dumme sjøl, vurderte jeg å si til dem mens jeg på ny kjempet meg mot utgangen.

Jeg dro fra Smart Club for første og siste gang den dagen (du ser jo selv hva som skjedde med dem etter det!) med bilen full av mat og husholdningsartikler. Hjemme var alle storfornøyd med innsatsen og syntes jeg hadde gjort en god jobb – selv om jeg hadde glemt å handle toalettpapir.

Det lå igjen på risten under handlevognen på parkeringsplassen på Smart Club.

Reklamer

5 kommentarer om “Tyven tyven skal du hete. Hvem, jeg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s