Siste året på siviløkonom-studiet reiste jeg på utveksling til Córdoba i Spania. Dette er en innlandsby i Andalucía, hvor man prater komplett uforståelig engelsk og spansk. (Javel, så får jeg vel legge til at jeg muligens er en tanke språkdøv også).

Jeg personlig regner imidlertid med at den merkelige engelsken var påvirket av at de dubber absolutt alt av engelsktalende materiale, som for eksempel film og tv – og fordi de færreste hadde økonomi til å reise rundt i verden og praktisere engelsk med andre enn hverandre, så utviklet de en form for engelsk skriftspråk med spansk uttale som kun de selv forstod.

Men dette er en høyst usikker antagelse da jeg kun stod med et nødskrik på andre forsøk på spansk eksamen på NHH, og således ikke var kompetent til å skjønne hva de sa på spansk innlandsdialekt heller.

Utgangspunktet for mitt utvekslingsopphold var altså ikke optimalt, når målsetning var å ta tre eksamener på universitet der – på spansk.

Mine språkproblemer førte i første omgang til at jeg havnet i en leilighet med en bosnier med et avsindig skummelt øre (ja du hørte riktig;-) som gjorde at jeg rømte fra ham og til et trygt lite jentekollektiv med to tyskere og en franskmann (som også var jente.)

På rommet som jeg skulle overta i kollektivet bodde det en sveitsisk jente som var ”dama” til sjefen på den hotteste nattklubben i Córdoba på den tiden, Zaire. Hun så til forveksling relativt lik ut som meg – og nattklubbsjefkjæresten mente derfor at hvis jeg skulle overta rommet hennes så kunne jeg jo ta jobben hennes også.

Siden jeg ikke helt skjønte hva han sa og heller ikke er så glad i å si nei, så ble det sånn. Jeg ble således bartender på en nattklubb i et land hvor jeg ikke skjønte et kløyva ord av hva gjestene sa, og arbeidstiden som var fra kl 22.00-06.00 passet ”perfekt” med timeplanen på universitet! Sove kan man gjøre når man blir gammal lissom (bortsett fra at jeg ble småbarnsmor da jeg ble «gammal», men det visste jeg heldigvis ikke da;-)

Jeg ble hentet hver kveld 4 dager i uken og kjørt hjem igjen om morgenen – av min sjef Alejandro på moped. Jeg tror egentlig at han bare fortsatte livet sitt som om ingenting var skjedd – plukket opp utvekslingsstudentdama si på mopeden, plasserte henne i baren og kjørte henne hjem når arbeidsøkten var omme.

Problemet var bare at jeg var ikke interessert i noen romanse med nattklubbsjefen min, og slet med  å videreformidle dette til ham; Alejandro, som satt på en smekker tredje plass i Mr Spania 10 år tidligere, og av den grunn ikke så ut til å skjønne hva et avslag var.

Helt til den morgenen han som vanlig kjørte meg hjem på mopeden sin, plutselig grabbet tak i meg i det jeg skulle til å løpe bort til inngangsdøren. Han dro meg inntil seg, la sine store mannehender rundt midjen min og (holde dere fast) LØFTET meg opp på strak arm!

Jeg kjente ribbeina briste under min egen tyngde og knakk sammen som sandsekk – hvilket resulterte i at jeg skallet pannen i nesen hans i det han var i ferd med å senke meg ned på filmromantisk vis for å plante leppene sine mot mine.

Her snakker vi neseblod!

Til mitt forsvar vil jeg bare si at – man løfter ikke norske staute jenter, på størrelse med statuene i Frogner parken sammenlignet med de lokale spanske jentene, opp etter midjen! Vi er ikke bygget for den typen romantikk!

Jeg løp skrekkslagen inn i leiligheten med blåmerker på magen og han kjørte av gårde på mopeden sin med en øm hoven nese og et såret ego.

Vi pratet aldri mer om den saken.