Det er mye skummelt man kan bli utsatt for her i livet, politi, dinosaurer, jeg nevner i fleng!

Den gangen det var biljakt på Grünerløkka…

Og jeg stanset for å slippe politiet forbi, bare for å oppdage at det var meg de jaktet på.

Det var en iskald vintermorgen på øvre Grünerløkka og jeg skulle til fysioterapi på Nordstrand. Jeg hadde bare tiden og veien for å rekke timen, så det passet dårlig da bilen min, en sort liten sak som jeg ikke husker merke på (jeg beklager, men kvinner husker ikke ting vi ikke er opptatt av) var begravd i snø og nybakt brøytekant.

Jeg fikk gravd den frem så godt som det lar seg gjøre med en vinduskrape, og seilte ut på gata idet trafikklyset gikk fra grønt til oransje. – Den fikset jeg bra, tenkte jeg mens jeg dro hetten tettere om hodet og manuelt prøvde å hjelpe varmeapparatet med å avise frontruten på innsiden av bilen.

I gaten jeg svingte ut på var det to felt den ene veien og et den andre. Midtveis byttet det hvilken retning som hadde to felt. Det var kø og kun et felt i den retningen jeg skulle, men ingen biler som kom i de to motgående kjørefeltene, så jeg la bilen ut til siden kjørte forbi køen frem til der det ble to felt min vei og jeg kunne svinge nedover mot sentrum. Jamenn rakk jeg ikke det trafikklyset også, akkurat idet det skiftet til oransje. (det er innafor det?)

Mitsubishi Colt, se der, jeg husket allikevel. (Mulig vi bare har selektiv hukommelse da;-)

Jeg var godt på vei nedover mot sentrum da jeg plutselig hørte en sirene bak meg. Jeg løftet litt på hetten som var godt nede i pannen og så at en politibil med blålys lå bak meg. Veloppdratt som jeg er, svingte jeg høflig inn til siden for å la de offentlige tjenestemennene få kommer forbi.

Det ville de ikke.

De parkerte bak meg på fortauskanten og lot blålysene være på. Jeg skjønte virkelig ingenting?! Følelsen av å bli stanset av en politibil med blålys var en blanding av panikk og spenning, hvor jeg så for meg alt fra at jeg måtte dele fengselscelle med traktorlesber og flammeslukere på sirkus, til en hot politimann som ville trygle meg om å hjelpe ham med å fakke en blodig gangster.

Både politi og dinosaurer e litt skumle
Det er mye skummelt man kan bli utsatt for her i livet; politi, dinosaurer, jeg nevner i fleng!

– Kom ut av bilen og hold hendene dine synlig, lød det fra politimennene da jeg åpnet bildøren (vinduet var frosset fast).

Jeg begynte å fnise litt og prøvde å ta av hetten sånn at de skulle se at jeg bare var en søt blond jente som ikke ville gjøre en flue fortred. (eller det ville jeg jo, jeg kan ikke fordra fluer og kan ikke leve uten fluesmekker).

– Hold hendene dine synlig, gjentok politimannen bryskt.

– Ja, ja, jeg gjør jo det, prøvde jeg å innvende.

Jeg ble avbrutt med en brysk heppe-kremte-lyd. Du vet en slik lyd voksne lager når de vil at barn skal være stille.

– Still deg her bak bilen, fikk jeg beskjed om.

Så der stod jeg, skolerett oppstilt til spott og spe på fortauet på Grünerløkka midt i morgenrushet.

– Vet du hva du har gjort?

– Nei, jeg er bare på vei til seters for å gjøre meg fet (neida, jeg sa selvfølgelig ikke det).

– Nei, hva er det som skjer? Jeg er bare på vei til Nordstr…

– HEPP! Ny avbrytelse fra politimannen.

– Hadde du det litt travelt oppi her?

– Hva, har jeg kjørt for fort? Jeg har time hos fysio…

– HEPP!

Tydeligvis feil svar igjen.

– Vet du at du krysset en dobbel sperrelinje oppe i Sannergata?

– Eeehhh, neeeiii. Jeg så bare at det ikke var noen biler som kom imot så jeg…

– HEPP!

Jeg begynte å ane at denne politimannen ikke var interessert i noen forklaring, han ville snarere at jeg skulle svare det han ønsket å høre.

– Vet du hva som hadde skjedd hvis det hadde kommet bil imot deg der oppe?

– Jeg hadde kræsjet, spurte jeg mens jeg fulgte nøye med på ansiktsuttrykket hans for å se om jeg nærmet meg rett svar.

– RIKTIG! svarte han med noe som lignet et smil om munnen.

– Vet du hva som hadde skjedd hvis alle oppførte seg som deg i trafikken?

– Det hadde blitt kaos?

– RIKTIG!

Nå smilte han definitivt.

– Kommer du til å kjøre på denne måten igjen?

– Nei! Aldri! Jeg angrer kjempemasse, la jeg til og ante at jeg igjen var i ferd med å snakke for mye, så jeg senket raskt blikket og prøvde å se så skamfull ut som jeg bare kunne.

– Du har flaks i dag, for vi er ikke på trafikkpatrulje og har derfor ikke papirer her til å gi deg bot. Men jeg håper du har lært en lekse!

– Ja! Det har jeg! Tusen takk, svarte jeg og prøvde så godt jeg kunne og holde tilbake latteren.

Så hva er moralen i historien? At det lønner seg å lytte før en prater? At man må følge bedre med på teorikurset når man tar lappen? At en må stå opp tidligere om morgenen? At det heter ikke traktorlesber?

Ja. Alt dette! Og at man selvfølgelig ikke skal krysse en dobbel sperrelinje uansett hvor få biler det er på veien.

Lett!

Reklamer

En kommentar om “Den gangen det var biljakt på Grünerløkka…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s