Jeg har en tendens til å henge meg opp i ting, som for eksempel noe noen sier til meg, og blåse det ut av proporsjoner. Da ringer jeg sporenstreks til min beste venninne som i 80% av tilfellene svarer; Men Ingrid, er det viktig? Og i det jeg skal til å svare så gauler hun; – NEI!

Utrolig nok så er ikke dette irriterende, jeg er faktisk tilbøyelig til å innrømme at det kan være lærerikt. Hun trekker ikke frem syriske flyktninger, absurditeten i at FrP styrer landet vårt, at naboen har fått kreft eller andre ting som ville få meg til å føle at mitt problem er ynkelig. Hun er opptatt av meg – og at jeg skal tenke gjennom hva jeg henger meg opp i og irriterer meg over. Og stort sett så er det absolutt ikke viktig!

Det er ikke viktig hvem som har rett i en uinteressant diskusjon eller krangel. Hvis du bruker tiden din på å irritere deg, bekymre deg eller være lei deg over spilt melk, så ødelegger du ikke tiden til andre enn deg selv (og muligens din beste venninne;-)

I helgen har vi vært på jentetur med studievenninne våre i huset til min beste venninne i Spania. Jeg har dessverre eller heldigvis – alt etter hvordan man ser det – endt opp med en vennegjeng og familie som er særdeles lite glad i å bli portrettert i sosiale medier.

Jeg spør konsekvent mine nærmeste om tillatelse før jeg eventuelt skriver om dem, og ber dem lese gjennom det jeg skriver i forkant av publisering for å forsikre meg om at jeg ikke tråkker på tær med dette skriveprosjektet mitt.

Min beste venninne, sier alltid at det kan jeg bare drite i. – Skriv det du vil, sier hun.

Jeg er usikker på om denne blinde tilliten skyldes at hun faktisk stoler på min dømmekraft eller om det bare er et resultat av ”Er det viktig? – NEI!-filosofien”.

Det er undertegnede – som ikke har et privat bein i kroppen, og føler det er riktig å dele det meste med de fleste uten blygsel – ekstremt takknemlig for – fordi hun er det morsomste jeg vet å skrive om 😉