Noen ganger skulle jeg ønske det fantes èn stk. manual for barneoppdragelse – litt som Bibelen, Brad Pitt eller Cola Light. Når man skal lete seg frem i jungelen av bøker og internettinformasjon for å finne ut hvordan ting bør gjøres, så ender i hvert fall jeg som regel opp med å bli mer forvirret enn før jeg startet.

Det er som den gangen jeg var på en restaurant som kunne skilte med Guinness rekord for verdens største restaurantmeny. – WHY? – Stop the madness! – Information overload, begynte å blinke i røde lamper over hodet mitt og jeg hadde mest lyst til å gå derfra.

Det å rømme fungerer imidlertid dårlig når man har hjemmelagde mennesker i hus som man har ansvar for å administrere.

I dag startet dagen med at førsteklassingen erklærte at;

– Jeg vil ikke gå på skolen!

Jeg prøvde meg med;

– Men det må du!

(Crashed and burned)

– Hvis du går på skolen og lærer det som de lærer deg der, så kan du bli hva du vil i hele verden.

(Still burning)

– Det er loven som sier at alle barn må gå på skolen, og hvis du ikke kommer på skolen så får mamma kjeft av myndighetene fordi jeg ikke gjør jobben min som mamma.

(Jeg skjønte selv at dette ble litt voldsomt å legge på skuldrene til en 5-åring, så jeg trakk det tilbake da jeg så det undrende ansiktsuttrykket hans.)

Det endte med at jeg sa;

– Nå går jeg, så hvis du vil at mamma skal følge deg til skolen må du komme.

Da kom han.

Nå var heldigvis ikke dette en av de alvorligste ”jeg vil ikke gå på skolen” hendelsene i historien, men hva gjør du den dagen barnet ditt ikke vil gå på skolen fordi de ikke har venner, blir mobbet eller virkelig ikke liker å gå på skolen og lære?

Dette fikk jeg tid til å bekymre meg for i nøyaktig 10 minutter før jeg gikk inn porten til barnehagen med minstemann som snart blir tre år. Glad og fornøyd trasket han inn, kledde av seg yttertøy og sko og hilste meg adjø med en klem hvorpå han visket meg i øret;

– Mamma, du er en bæsj!

– Hei, sånn sier du ikke til mamma, prøvde jeg å si mens jeg la ansiktet i dramtiske folder.

– Men mamma, du er en deilig bæsj, gliste han opp mot meg.

– Okay da, ha en fin dag vennen min, fniste jeg på vei ut av barnehagen vel vitende om at det sikkert ikke var den riktige responsen på hans utspill heller.

Men klokken var 0830 og jeg valgte å glede meg over at begge barna var vel levert der de skulle være og jeg var i rute til å rekke jobben.