Det visste ikke jeg, men det er kanskje ikke så rart da jeg inntil nylig ikke riktig visste hva en blogg var heller og jeg hadde iPhone i 6 år før jeg lastet ned min første app. Men i dag hadde jeg altså min jomfrutur ut i podcastverden. For en opptur. Jeg tror jeg lo på meg brokk! (nei vel, men vondt i magen fikk jeg i hvert fall.)

Hvis jeg skal våge meg ut på en konseptforklaring etter første runde, så må det være at det er litt som en tvserie på for eksempel Netflix – bare at det er radio og det er gratis og ikke på Netflix, men i mitt tilfelle på Dagbladet.no.

I utgangspunktet så tenkte jeg at det ikke var noe for meg.

Jeg synes det er vanskelig nok å få tid til å høre på vanlig radio. Og hvis jeg gjør det, får jeg stort sett ikke med meg hva det snakkes om da jeg er opptatt med å prate med barna eller i telefonen, eller så multitasker jeg med macen og tuner ut lenge før interessen min blir fanget.

I dag bestemte jeg meg imidlertid for å se om ikke tiden var moden for en aldri så liten joggetur.

En sommer med dårlig vær fører jo lett til økt fokus på kulinariske opplevelser, og for at voksendamekroppen min ikke skulle sette seg på min indre friskus og kvele henne for godt, så lette jeg frem podcasten til Espen Thoresen H T og Kristopher Schau, og valgte meg episoden med Linn Skåber – da jeg er fan av henne – og la ut på joggings.

De første par minuttene var jeg strålende fornøyd. Ikke bare hørte jeg uavbrutt etter på det de pratet om, men de distraherte meg fra å føle noe som helst ubehag fra joggingen. Helt til Espen begynte å snakke om sitt livs største low. Derfra gikk det rake veien nedover også for joggeturen.

Jeg kom hjem 45 minutt senere blåfrossen og med krampe i magen (nei, ikke hold). Jeg hadde ikke klart å løpe en meter uten at jeg måtte stanse fordi jeg brøt ut i latter. Folk må jo ha trodd at jeg var komplett gal der jeg sjanglet rundt i alt for lite klær og lo meg skakk alene på fortauet langs den trafikkerte Vækerøveien opp til Røa.

Noen konklusjon på denne historien klarer jeg ikke å lande på stående fot. Annet enn at det går ikke an å jogge når du ler. Men en god latter forlenger livet – sikkert like mye som en joggetur og det kjennes i det minste ut som jeg har trent magemusklene.

Og så har jeg lært at podcast kan være minst like gøy som blogg.

Bare hør; Alt du sier er feil, Espen