Endelig frisk - sommeren 2015

NAV– hvordan kan man dele ut så mye penger og samtidig gjøre seg så upopulær?

Det er litt som om alle skulle være sinna på Julenissen. Det burde ikke være mulig!

I avisene denne uken leser man at Oslo kommune har besluttet at syke kan miste sykepenger etter åtte uker hvis de ikke sier ja til å prøve seg i jobb. Jeg regner med at jeg med min type sykdom er en av dem som hadde blitt plassert lengst frem i den køen hvis dette tiltaket ble gjennomført i fjor.

For 1 ½ år siden smalt jeg nemlig i den berømmelige veggen så det suste. Det kom like bardust på meg som om veggen skulle ha vært laget av nypolert skuddsikkert glass, og jeg ble liggende i en pøl av tårer på gulvet, mens småfuglene fløy i sirkler rundt mitt forslåtte hodet og sang høyt og skingrende.

Jeg satt på jobb, siste dagen før ferien – nygift småbarnsmor, tilfreds med livet, men i overkant stressa. Jeg skulle bare gjøre meg ferdig med en stor rapport jeg hadde deadline på, så skulle jeg hjem å pakke kofferten og dra.

To timer før ferien banket på døren var det siste som stod på agendaen at jeg skulle finne et par bilder til rapporten. Dette fikk jeg ikke til, og siden jeg hadde dårlig tid endte jeg opp med å sende en mail til min kollega som lå hjemme med influensa. Der skrev jeg;

HVA ER BILDER?

Da jeg leste svaret fra min kollega gitt det så kaldt ned over ryggen min at jeg begynte å skjelve på hendene og kaldsvetten piplet frem i pannen. Jeg skjønte av responsen på spørsmålet mitt at bilder var en elementær ting og at noe måtte være fryktelig galt inni hodet mitt når jeg ikke visste hva det var. Jeg pakket sammen sakene mine og rømmet kontoret med tårene fossende nedover kinnene.

Det tok meg et år å lempe hjernen min ut av den frityrgryten som det føltes som den ble senket ned i den dagen. Mellom ukene hvor jeg lå i fosterstilling i sengen og hulkgråt, var jeg manisk iherdig i mitt forsøk på å gjøre alt hva legen og etter hvert psykologen sa at jeg skulle gjøre.

Koffein og alkohol ble kuttet, da jeg visstnok hadde for mye adrenalin i hodet som boblet over av ukontrollerbare tanker. Jeg tilbragte hver formiddag i et halvt år i skogen, hvor jeg skulle senke skuldrene som føltes som de var kirurgisk festet til ørene mine, puste, og ta inn over meg fargene og luktene, mens jeg kikket på trærne.

I min streben etter å bli frisk tok jeg inn over meg hvert eneste tre; ”Tre! Tre! Tre! Hva er det egentlig de mener jeg skal gjøre, skal jeg telle trærne?” Etterhvert begynte jeg å jogge, for da fikk hjernen fred på et vis.

Jeg gikk på Yoga, og lærte at jeg var sterkt i manko på både ledd og muskler, og gjorde mitt ytterste for å ordne opp også i det.

Jeg stilte pliktoppfyllende opp hos psykologen hver uke hvor jeg hulket meg gjennom hver eneste time i frustrasjon over at hjernen og kroppen min ikke lystret meg, og jeg gikk hjem med ny giv for hvert nye råd jeg fikk for hva jeg kunne prøve for å bli bedre.

For jeg hadde ikke tid til å være syk! Jeg hadde barn jeg skulle sørge for at fikk en trygg og lykkelig oppvekst, jeg hadde en jobb som trengte meg og som jeg hadde mye og utrette i, en fantastisk mann jeg skulle leve livet sammen med, og en verden av opplevelser og inntrykk jeg skulle nyte og ta inn over meg. Jeg kunne ikke kaste bort tiden min på denne måten.

Etter fem måneders intens jobbing med minimale resultater, ble jeg satt på medisiner. Jeg var medium begeistret for det, men var på det tidspunktet helt desperat etter å bli frisk og komme meg tilbake til livet og var således villig til å prøve alt!

I løpet av de 11 månedene jeg var syk stanset NAV utbetalingene mine 5 ganger – uten forvarsel, og uten noen forklaring.

(nå kan man jo velge å fokusere på de månedene ”julenissen” faktisk kom uoppfordret med penger, men da lå jeg nede for telling etter strabasene måneden i forveien).

For meg personlig så krevde det etter hvert alt jeg hadde av mot og krefter å ringe NAV for å høre hvorfor jeg støtt og stadig ikke hadde penger til å betale for eksempel avdragene på huslånet mitt.

En gang fikk jeg beskjed om at det var fordi legen min ikke hadde sendt inn et ekstraskjema som hun skulle etter x antall uker. Når jeg ringte legen kunne hun dokumentere at det hadde hun gjort, og når jeg ringte NAV tilbake så fikk jeg beskjed om at det skulle de sjekke opp, men det beste var om jeg fikk legen til å sende det på ny. Det var uansett 2 ukers behandlingstid før en eventuell ny utbetaling, og det var bedre å være på den sikre siden – selv om det var de som hadde gjort feilen.

NAV har for øvrig ingen systemer for å varsle om at de stanser utbetalinger eller hvorfor. Dette må du etterforske på egen hånd etter beste evne uavhengig av kokt hjerne.

Ved neste etterforskningsrunde fikk jeg beskjed om at det var fordi jeg måtte ha legeerklæring på en sykemelding jeg hadde fått fra Ullevål sykehus etter en operasjon. (man kan bli syk på andre måter også når man har kokt hjerne, og jeg var ikke oppmerksom på at sykemeldingene måtte henge sammen. Jeg tenkte i all min logiske naivitet at hvis en lege på Ullevål sykehus sier at du er syk, så er du syk, og så plager du ikke fastlegen med det i den perioden.)

– Må man ha legeerklæring på en sykemelding, spurte jeg. – Er ikke det litt smør på flesk og bortkastede ressurser?

Det var det tydeligvis ikke, så jeg tok lydig med meg sykemeldingen til en ny time hos fastlegen og fikk legeerklæring på sykemeldingen fra sykehuset. Det var 14 dagers behandlingstidsbetalingsutsettelse på denne episoden også.

To ganger mente NAV at de ikke hadde mottatt sykemeldingsskjemaet mitt.

Første gangen kontaktet jeg regnskapskontoret til min arbeidsgiver som fortalte at det hadde de sendt. Jeg ringte NAV tilbake som insisterte på at det ikke var registrert noe sted hos dem. Jeg ringte regnskapskontoret igjen, som bekreftet at de hadde scannet sykemeldingsskjemaet mitt og sendt det til NAV – og de kunne dokumentere dette. Da jeg ringte NAV for tredje gang fikk jeg beskjed om at hvis det var sendt som scannet dokument så var det en annen avdeling som hadde fått det og at jeg skulle ha sagt det med en gang. Den avdelingen var imidlertid stengt og åpnet ikke igjen før over helgen, så de hadde ikke mulighet til å sjekke hvorfor det ikke var registrert i systemene. Da jeg lurte på hvorfor de ikke informerte meg om at det var alternative måter å sende inn dette skjemaet på og hvorfor de ikke hadde sjekket samtlige, fikk jeg beskjed om at det var mitt eget ansvar. Og så ble jeg igjen informert om 2 ukers behandlingstid på en klage.

Den andre gangen dette skjedde, ba jeg bare regnskapskontoret om å sende den på ny, for jeg orket ikke flere runder med NAV.

Siste gangen jeg orket å ta kontakt med NAV fikk jeg beskjed om at min saksbehandler var blitt syk og ikke hadde fått registrert papirene mine. Jeg lurte på hvordan det da var mulig at min ”lønn”, som jeg var avhengig av, ikke ble utbetalt fordi en person i NAV som jeg aldri hadde møtt, pratet med eller visste hvem var – til tross for at hun visstnok var saksbehandleren min– ikke gjorde jobben sin? Det kunne ikke vedkommende svare på, men det var uansett 2 ukers behandlingstid på klager.

Da ble jeg sint (les; begynte å hylgråte og hyperventilere). Jeg fikk beskjed om å slappe av for det ordnet seg nok over helgen. Da jeg spurte om hun ville blitt opprørt over at hennes arbeidsgiver unnlot å utbetale lønnen hennes  i 3 uker slik at hun ikke kunne betale huslån og drifte husholdningen sin, mente hun jeg var useriøs og at dette ikke hadde noe med henne å gjøre.

– Kan du være så snill å sette meg over til noen som har noe med det å gjøre da, spurte jeg.

– Nei, hun er syk har jeg jo sagt, svart hun.

(Åh ja, nei DA skjønner jeg?)

Samtlige av disse rundene med NAV resulterte i at jeg lå i fosterstilling og hulkgråt i minimum et døgn etterpå. Jeg er rimelig sikker på at det i hvert fall ikke fremskyndet prosessen med å bli frisk. Og selv om sykdommen min sikkert gjorde at jeg overreagerte, så var det jo nettopp det som var poenget – jeg var SYK!

Personlig så blir jeg verken overrasket eller ytterligere provosert over dette siste utspillet til NAV, da jeg ikke helt kan se at det endrer praksis nevneverdig i forhold til hva jeg opplevde.

Det vil si, jeg er spent på hvilket arbeid NAV skulle satt meg til i den tilstanden jeg var 8 uker etter at hjernen min forsvant ned i frityrgryta? Jeg hadde i hvert fall ikke kapasitet til å gjøre den jobben jeg er utdannet til og ansatt for å gjøre. Jeg ble stresset og redd av lyder og mennesker og masse andre ting som jeg i dag, som et friskt menneske, finner absurd. Jeg var sengeliggende i lange perioder, og alle kreftene jeg hadde brukte jeg på å gjøre livet til mine små barn så normalt som overhode mulig.

Da jeg ble innkalt til møter med NAV kalte de meg inn i bydelen hvor jeg bodde to år tidligere. Sammen med arbeidsgiver og lege forklarte vi at vi alle hadde som målsetning å få meg tilbake i jobb så fort som overhode mulig. Det sa mannen på NAV at var flott, og så unnskyldte han seg for at han hadde brukt tiden vår, da han mente at denne typen møter ikke var beregnet på sånne som meg?

Jeg fortalte ham i slutten av møtet at innkallelsen hadde blitt sendt til min gamle adresse som jeg flyttet fra to år tidligere, og lurte på om han kunne endre adressen min i systemet. Samtidig fortalte jeg at all annen kommunikasjon fra NAV kom fra min nåværende bydel og til riktig adresse. Da fikk jeg beskjed om det var fordi de hadde to systemer som ikke snakket sammen (?). Jeg måtte selv logge meg inn på nav.no for å endre denne adressen, sa han.

Da jeg kom hjem og logget meg på for å gjøre nettopp det fant jeg riktig adresse registrert, og konkluderte med at weben deres tydeligvis hørte sammen med systemet til den bydelen jeg bodde i. (Jeg frykter at jeg fortsatt har to forskjellige saksbehandlere i to forskjellige bydeler som ikke snakker sammen, men selv som frisk har jeg angst for å ringe dem, og stikker hodet i sanden i håp om at ingen av oss noensinne vil befinne oss i en situasjon hvor vi må finne ut av dette).

Jeg hører og leser at grunnen til at vi må gjennomføre den typen sparetiltak som det de gjør her i Oslo er fordi det er så mange som snylter på NAV. Det er mulig det er naivt av meg, men jeg lurer på hvem alle disse folkene er? Jeg kjenner ingen som trekker på NAV av hjertens lyst. Min personlige opplevelse av å være i systemet har vært både nedrig og ydmykende og jeg håper for Guds skyld at det ALDRI vil bli nødvendig igjen!

Men la oss for diskusjonens skyld forutsette at det er så mange snyltere at det rettferdiggjør at alle syke skal måtte kjempe for rettighetene sine i dette absurde universet som jeg følte jeg beveget meg i da jeg var syk. Hva sier dette tiltaket om legestanden vår?

Er legene tjent med å sykemelde folk? Hva er deres agenda for å sykemelde friske folk? Er de inkompetente i forhold til å bedømme om folk er syke? Eller i forhold til å vite hva som gjør dem friske? Hvilken bakgrunn har en NAV-ansatt som trumfer legenes kompetanse? Jeg vet ikke svarene på dette – men jeg antar at jeg som lege ville blitt provosert.

Jeg skjønner at vi må gjøre noe med de økende offentlige utgiftene og at vi ikke har råd til å opprettholde de velferdsgodene vi har i dag med den økende befolkningen. Men finnes det ikke bedre måter å gjøre dette på?

Selv tenker jeg at det kan uansett ikke bli verre! Men hei, det motiverer i hvert fall meg til å holde meg frisk og så langt unna #NAV som jeg mulig kan komme!

Så kanskje Julenissen hadde riktig strategi allikevel, og ikke bør være så forutsigbar i sin gaveutdelingsfrekvens?

8 kommentarer om “NAV– hvordan kan man dele ut så mye penger og samtidig gjøre seg så upopulær?

  1. Tilbaketråkk: Balle-NAV |
  2. Tilbaketråkk: NAaaahhhV!!! |
  3. Tilbaketråkk: Har jeg lav selvfølelse?
  4. Hei. Kom tilfeldig over bloggen din i dag og har lest mange innlegg og fått meg en god latter 🙂 Det første innlegget var vel noe med å hviske med hvesende stemme, haha.
    Glad du fikk hodet opp av frityrgryta. Blir litt nysgjerrig på hvordan du klarte det? Er ikke akkurat i en frityrgryte, men er på AAP pga kronisk stress og utmattelse (med kreftrelatert fatigue i bunn), så skjønner beskrivelsen din.
    Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver, både i forhold til barn, mann, NAV etc. Bloggen din er bokmerket 🙂

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk for utrolig hyggelig tilbakemelding! Det setter jeg stor pris på😘 Hvordan jeg kom meg ut av det er et overraskende vanskelig spørsmål å svare på. Det eneste som er helt sikkert er at det tar tid! Godta det, og ikke mist troen på at du vil bli frisk! Jeg gjorde som jeg skrev alt jeg fikk beskjed om av helseinnstanser og brukte tiden min på å trene fysisk, i håp om at det ville gi resultater for hjernen også. Når ikke det virket så ble det medisiner, men selv da tok det lang tid. Og alt jeg kan si er at jeg våknet en morgen og følte meg som «meg selv» igjen. Jeg sier ikke at alt ble i orden over natten, men det skjedde en slags «oppvåkning» over natten.

      Uansett, jeg håper du finner tilbake til formen og at du blir frisk som en fisk, slik at du kan nye livet som det nytes bør😘

      Klem fra meg

      Liker

  5. Tilbaketråkk: Du er gravid, ikke syk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s