Jeg er en mor som vil så inderlig vel for mine barn, men så blir alt litt sånn…ikke dårlig akkurat, bare anderledes?

Da min sønn var 3 år var han for eksempel den eneste ungen som ikke kom i rødt på nissedag i barnehagen (fordi mamma hadde glemt det). Til mitt forsvar tror jeg at jeg hadde fortrengt hele feiringen etter St.Lucia-fadesen uken i forveien, hvor min sønn kom helt fri for glitter i mamma sin gamle hvite (ok, muligens gråbeige) t-shorte og en lommelykt i hånda.

Min sønn var imidlertid storfornøyd (så ingen skade skjedd) og alle de andre barna var misunnelige på lommelykten, men jeg så blikkene fra de andre mødrene og fryktet at de stod og debatterte bak ryggen min om de skulle kaste mitt navn opp i hatten i kampen om «Father of the Year Award»-tittelen i barnehagen det året.

Dette mener jeg ikke til forkleinelse av fedre, heller motsatt. Fedre er jo som regel mye kulere enn oss trause pliktoppfyllende mødre som følger alle reglene. Og det faktum at lommelykt-Lucia-gutten min var den mest fornøyde ungen i hele Lucia-toget, håper jeg underbygger mitt poeng.

Problemet er bare at mødre helst ikke skal være sånn. Vi skal liksom ha kontroll på alt, og følge opp våre barn helt inn til beinmargen.

Da bursdagen hans kom laget jeg således min første kake.

På julaften samme året klarte jeg å rote bort julepynten på loftet. Virkelig! Den var som sunket i jorda! (Ja, jeg vet at jeg både burde ha funnet frem og pyntet treet før!) Men det endte i hvert fall med at jeg dro ut for å kjøpe juletrepynt på selveste julaften. De selger imidlertid ikke julestjerner til treet på julaften. Hvorfor? Fordi de selvsagt er UTSOLGT!

Så den julen gikk vi altså rundt treet og sang;

«Du grønne glitrende tre god dag. Velkommen du som vi ser så gjerne, med julelys og med norske flagg, og høyt i toppen den blaaanke…UGLE??

Igjen, til mitt forsvar så var min sønn besatt av dyr og syntes det var helt topp! Så topp at det er nå en tradisjon å ha ugle på treet i vårt hjem.

Etterhvert som jeg nå har fått litt flere mammaår på baken, så har jeg litt mer kontroll. Jeg ligger nok fortsatt langt fra tet-sjiktet til Mother of the Year Award, men barnevernet ligger heller ikke å lusker i buskene;-)

I år er min største utfordring at min sønn ønsker seg Pokemón- eller Skylander-kake, og jeg har jo ikke kommet lenger i min bakekompetanse enn at jeg fremdeles lurer på hvordan man får stæsjet til å ligge på kaken?

Help? Anyone? Fathers 🙂