Da jeg vokste opp opplevde jeg at mine foreldre brukte uforholdsmessig mye tid på å prate om jobb hjemme. Rundt matbordet. I bilen på vei til hytten. Om kveldene.

De var engasjerte karrieremennesker som drøftet sine prosjekter med hverandre, og de var stolte når vi barna fulgte med og engasjerte oss tilsvarende.

Det vil si, når min storebror gjorde det. Jeg satt som regel og drømte meg bort om helt andre ting som eksempelvis kjekke gutter, venninner, håndball og klær – og syntes det var ulidelig kjedelig at de «alltid» skulle prate om jobb.

Da jeg gikk hånd i hånd med vår fem år gamle sønn til skolen i morges, under hver vår paraply i plaskregnet, så fikk jeg meg en tankevekker.

– Etter mine beregninger mamma, så er det syv dager til vi skal reise til Lollo og Bernie-land.

Jeg stanset opp, løftet litt på paraplyen hans og kikket stolt ned på ham.

– Etter dine beregninger?

Det var da voldsomt så voksent språk han har fått etter bare en måned på skolen, tenkte jeg imponert.

– Men mamma, hva betyr egentlig beregninger?

Oj! Det fikk meg til å undre. Har jeg gått i samme fellen selv? Blir det i overkant mye voksen- og jobbprat hjemme hos oss også?

Ikke misforstå meg, jeg er veldig for at man ikke skal prate «babyspråk» til barna og det er ingenting i veien for at barn kan lære seg et ok vokabular fra en tidlig alder. Men de må jo ha forutsetninger for å skjønne det de sier også.

Jeg ble så perpleks at jeg begynte å forklare «beregninger» som det man lærer i mattetimen.

– For eksempel hvis du vet at det tar ett minutt å gå 100 meter så vil det ta fem minutter å gå 500 meter, da har du «beregnet» hvor langt tid det tar å gå 500 meter.

Min store lille gutt kikket tillitsfullt opp på meg og nikket, og jeg kunne se i øynene hans at matteinteressen og -selvtilliten rant ut i gateavløpet sammen med regnet.

I kveld skal jeg sette meg ned og leke med Pokemón-kort sammen med ham, bare sånn for sikkerhets skyld. For det liker HAN!