Da jeg satt i solstolen på Mallorca lørdag, med sangriaen i hånden og konstaterte at treningstøyet også i dag forble urørt i kofferten, skjedde det noe uhørt! (Ja, nesten som 4 dager etter at fotballfrue fødte;-)

Enorme mengder mennesker i trikot begynte nemlig å frekventere forbi, mellom solstolen min og stranden, i et forrykende tempo. Før jeg fikk tenkt meg om, nøt jeg synet av veltrente kjekke menn som beveget seg forbi meg som masseproduserte Adoniser.

Når de hadde løpt forbi kontinuerlig i tre timer begynte jeg å bli litt lei. Mest fordi det ble mer og mer åpenbart for meg at jeg var for gammel til noensinne å kunne bli en Ironman-dame som kan svømme 4 km, sykle 180 km og så løpe et Marathon på 42 km.

Jeg klarte jo ikke engang å få på meg treningstøyet før noen serverte meg en sangria og således fritok meg for all fysisk aktivitet som kunne medføre svetting.

Jeg tenkte således at det var litt frekt å legge Ironman rett foran nesa på folk som prøvde å marinere seg i alt hva ens hjerte kunne begjære av frityrstek.

I 15 timer holdt de på! Hvordan skal man da kunne nyte de 2 ½ ekstra kiloene man får ta med seg på flyet hjem – uten å betale ekstra for dem, fordi de sitter fast på rumpa?

Det eneste positive jeg kan se med dette, er at jeg tok feil i mitt forrige blogginnlegg hvor jeg skrev at de fineste delene av stranden var gjerdet inne for å lage privatliv for all inclusive gjestene. Gjerdene var satt opp for i forbindelse med Ironman 2015 på Alcudia, Mallorca.

Jeg er i harnisk over gjerdene – uansett 🙂