Maarud Potetgull

Hei jeg heter Ingrid og er chipsoman

Det første steget i prosessen med å bli bedre er å innrømme at man har et problem, hører man dem si på AA-møter på amerikanske filmer. Vel, jeg tror at jeg har et problem.

Jeg elsker chips. Hvis jeg bare kunne spise en eneste ting resten av livet, så ville jeg valgt chips! Frokost, lunsj, middag, kvelds, nattmat – you name it. I would pick chips!

Jeg røykte i flere år, men sluttet da jeg ble gravid i 2009. Jeg tok opp lasten igjen et års tid etter fødselen, men da andre mann meldte sin ankomst lot jeg uvanen fare for godt.

For meg personlig var det helt uproblematisk å slutte og røyke når jeg visste at det var et lite menneske som vokste inni meg. Beskytterinstinktet trumfet nikotinsuget som solkrem med høy faktor i dag trumfer oljen jeg smurte meg inn med på stranden på 80-tallet og som etterlot meg like overopphetet, sår og illdrød som en nykokt hummer.

Morsrollen kom for meg hånd i hånd med en nyvunnen dødsangst. Jeg frykter at siden jeg fikk mine barn på et sent stadie i livet, så er tiden de vil få med meg som mor kortere enn det andre barn får med sine foreldre. Jeg prøver derfor iherdig å utligne dette negative konkurransefortrinnet ved å øke min sjanse for å kunne være tilstede for dem med god helse lengst mulig.

Derfor røyker jeg ikke lenger. Og jeg prøver å trene og spise sunt.

Dette siste punktet har imidlertid vist seg å være vanskeligere å få til enn jeg hadde forutsett. Jeg klarer ikke å kutte ned på mitt bisarre chipskonum (chips = potetgull, for de som ikkje snakke stavangersk;-)

Jeg frykter at 30 % av min kroppsmasse er bygget opp av chips. Det kan umulig være bra?

Hver uke starter jeg således med en ambisjon om å ha en chipsfri uke (babysteps;-). Jeg kan ikke huske at jeg har klart å gjennomføre dette en eneste gang i livet (bortsett fra da jeg var sperret inne på Farmen i 8 uker i 2003, men da drømte jeg til gjengjeld om chips hver eneste natt).

Flere kvelder i uken må jeg krype til korset (les; sofaen) med en pose Maarud Potetgull med salt og pepper i fanget. Og jeg klarer ikke å slutte å spise før den er tom. Jeg blir ikke engang kvalm av det lengre, bare bekymret for hva dette gjør med kroppen min?

Min bror som har samme lidelse, eller lidenskap om du vil, fortalte meg her om dagen at han lurte på om han var blitt allergisk mot nettopp chips.

– HELDIGEN, utbrøt jeg uten å tenke meg om.

Ikke spesielt omsorgsfullt, jeg vet – men så desperat er altså mitt ønske om å kvitte meg med denne besettelsen.

Det sies at det å slutte og røyke er tilsvarende vanskelig som det er for en narkoman å slutte med heroin, jeg vil gjerne legge chips til på den listen (det er lov med galgenhumor, er det ikke;-).

Jeg skulle ønske det fantes programmer for chipsavvenning, slik at jeg ikke trenger å gå rundt og fabulere om å pådra meg en allergi.

Råd og tips om hvordan man kan kvitte seg med en slik last, lidenskap, uvane – tas i mot med takk!

(og premieres gjerne hvis jeg blir kurert;-)

Reklamer

2 kommentarer om “Hei jeg heter Ingrid og er chipsoman

  1. Hei Ingrid,

    Måtte flire litt nå 🙂 Men har kjent meg igjen, dog ikke så utsatt da. Kanskje det hjelper å fylle oppi en liten skål så får du ikke tilgang til så mye som hele posen?

    Lykke til 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s