Man kan til og med ha egen Facebook-side til bloggen :-)

Hvordan kan man hate Facebook?

Jeg har muligens nevnt før at jeg har havnet i en familie og omgangskrets som mildest talt er mindre begeistret for sosiale medier enn meg. Ikke at jeg skal skryte på meg å være spesielt bevandret i sosiale medier selv – men jeg omfavner allikevel dem jeg har valgt – i all hovedsak Facebook og nå også bloggen min.

Janteloven får virkelig kjørt seg!
Den største kritikken mot Facebook og Instagram er muligens dette med at folk skryter og tegner et usant glanset bilde av sin egen hverdag. Noen hevder videre at det får omgivelsene til å føle seg mislykket til sammenligning.

Jeg skjønner ikke det?

Jeg kan forstå kritikk av typen – det er tidskrevende og det tar bort fokus fra opplevelsene når man konsentrer seg om å rapportere dem videre i stedet for å være til stede der man er. Jeg kan også se utfordringene knyttet til personvern.

Dette er problemstillinger jeg er enig i at man bør være bevisst ved deling av informasjon i sosiale medier.

Men at det skal være feil å fortelle hyggelige historier skjønner jeg ikke?

Eksempelvis hvis jeg er i et selskap og spør en person jeg kjenner – ikke nødvendigvis en nær venn, men kanskje tilsvarende mange av vennene man har på Facebook – og jeg spør vedkommende hvordan de har det (man er da høflig;-) så har jeg, når jeg endelig har en kveld fri fra hverdagens jag og mas, ikke lyst til å tilbringe den med å høre om deres problematiske ekteskap, ryggproblemer, arvestrider, nabokrangler eller tantens død.

Jeg vil kose meg, le, diskutere spennende og underholdende saker og bli inspirert av hyggelige morsomme historier, høre på musikk, nyte livet og hente overskudd.

For meg er Facebook et slikt sosialt avbrekk i hverdagen. Her holder jeg «kontakten» med tanter og onkler, søskenbarn, barndomsvenner OG deres foreldre, min gamle dagmamma, tidligere kolleger og studievenner, folk jeg treffer i sosiale settinger og synes er interessante, men aldri ville kommet på å ringt – ja nær sagt alle som jeg aldri ville klart å følge opp på annet vis, i en hverdag fylt til randen av jobb og oppfølging av barn, familie og et knippe venner.

Jeg kan følge med på det de deler, og glede meg over å være bitte litt oppdatert på livene til folk som har betydd noe for meg på et stadium i livet. Jeg kan kommentere innlegg jeg bryr meg om UTEN å være forpliktet til å følge opp når jeg ikke har tid. Det er jo dritkoselig!

Det er ikke noe problem i det hele tatt

Onde tunger vil hevde at Facebook er overfylt av uinteressant overfladisk fjas. Det stemmer sikkert! Men man kan jo fjerne nyhetene fra dem man synes er kjedelige – uten at de merker det og således uten å fornærme eller såre noen.

Når i livet kan man bare tune ut historier og informasjon man ikke er interessert i? Og så kan man markere dem man er interessert i å lese info fra slik at deres innlegg kommer øverst i Facebook-feeden – og følge opp dem som et ekstra sosialt bidrag i hverdagen.

What’s not to LOVE 🙂

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s