He he, jeg fant en gammel tekst jeg skrev for noen år tilbake – før jeg begynte å blogge. Da jeg kun skrev for min egen del. Morsomt og litt skummelt å lese. Tenker at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket 🙂

Jeg er 38 år og har vært mor i ett år og to måneder. Gullungen begynte i barnehage denne uken og jeg er i ulønnet permisjon et par måneder til (fordi barnehageplasser kommer overraskende på for oss som har født etter 1. september og derfor ikke har rett på barnehageplass ved endt permisjonstid – Grrrrrmp!)

Første dagen jeg forlot avkommet i barnehagen gikk jeg hulkende hjemover med tårene fossende nedover kinnene. Jeg følte det som at hjertet skulle briste, og at jeg manglet en arm, eller noe i den duren. Så jeg brukte den gjenværende armen til å skru på TV-en. Dag-TV. Jeg landet på et program om husmødre.

– Hei, kanskje jeg kan få noen tips om hva jeg skal ta meg til med all min nyervervede frihet, tenkte jeg.

Så ble hjernen blank en halvtimes tid. Det var nødvendig for å kunne ta inn over seg Hollywood-husfruenes hverdag bestående av cocktail-lunsjer, trening og plastisk kirurgi.

Da jeg fikk barn ble utseendet mitt på merkverdig vis uviktig. Det vil si, jeg fikk et slags overmot hvor jeg var lykkelig overbevist om at jeg så helt smashing ut. Fødselsmage, ammepupper og ridebukselår var så fjernt fra min virkelighet som en kunne komme.

– Jeg ser jo bra ut til akkurat å ha født, tenkte jeg selvtilfreds.

Det varte helt jeg måtte bytte ut den dype vognen med sportsversjonen (som er et tydelig bevis på at du ikke lenger AKKURAT har født). Så bæm! På seks måneders dagen til poden, stod den onde stemoren i Snehvit med speilet foran meg.

– Lille speil på veggen der, hvem er hun halvgamle dvaske dama du ser på her?

Den rasjonelle meg innser at disse Hollywood-damene er noen uinteressante overfladiske fjols. Mens partyprinsessen i meg motvillig må innrømme at cocktail-lunsj med venninnene ville vært usedvanlig moro, jeg skulle gjerne hatt sprettrumpa til Madonna, og jeg blir oftere og oftere sjokkert når jeg ser bilder av meg selv og innser hvor lite man ser av øynene mine når jeg smiler.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken og gikk gjennom telefonlisten for å finne ut hvem jeg kunne få med meg på coctail-lunsj. Slukøret måtte jeg erkjenne at folk er ikke hjemmeværende lengre.

– Så får jeg klare meg selv. Coctail skal bli, tenkte jeg overraskende kreativt til ammetåkepasient å være.

Det ble et melkeglass med gin-tonic. (Det er den drinken jeg kan.)

Det skulle ikke mange slurkene til før min utrente partyhjerne var passe brisen og det plutselig virket som en usedvanlig god ide å dra ut og meldte meg inn i SATS.

– Personlig trener, trenger du det, spurte de i skranken.

– Eh, gjør jeg? Jeg gjør kanskje det? Jo. Ja. Det gjør jeg. Absolutt!

Et bildearkiv over spretne og kjernesunne trenere ble presentert for meg, og jeg gjenkjente eksen til Arve Juritzen blandt treneralternativene. Han med den flotte rumpa som sørget for at Dorthe Skappel gikk fra middelaldrene og frodig, til superslank isdansende blåveispike.

– Jeg vil at du skal gjøre med meg det du gjorde med Dorthe Skappel, sa jeg optimistisk.

Og under over alle under; Det kunne han!

Jeg derimot var begynt å bli litt uggen, så vi ble enige om at man bør ikke trene når man har drukket, og jeg fikk gå hjem. Med nybestilt treningstime og plan om å bli Hollywood-slank i lomma.