I lunsjen her om dagen begynte vi å snakke om et program på NRK som tok for seg hendelser kronologisk det året det skjedde, og vi begynte å prate om hvilke teknologiske fremskritt vi kunne huske å ha vært med på.

De fleste husket hvordan det var før mobiltelefonen kom. Den grå plastikktelefonen som man fikk utlevert av Televerket (Telenor etter 1995), med hjul som man dro rundt og ventet tålmodig på skulle tikke seg tilbake for hvert nye tall man skulle slå. Hvordan man husket alle telefonnummer utenat. Og hvordan vi ikke fikk lov til å ringe folk etter kl. 21.00, for det var umoralsk eller noe.

Kommuniserte via verdensrommet
Jeg for eksempel husker at min mor hadde en satellitt-telefon fra jobben plassert der hvor beina skulle være i passasjersetet i bilen, slik at jeg måtte sitte med beina oppå dashbordet, mens jeg tryglet min mor om å få ringe vennene mine fra motorveien for å fortelle dem at vi snakket til hverandre via verdensrommet.

Synden er komen til jorda
Jeg husker også at vi hadde sort-hvitt tv, en kanal og hvordan pause- og teknisk feil bildet så ut.

Selv om kong Olav erklærte fjernsynet for offisielt åpnet i Norge allerede i 1960, så var det ikke før i 1971 at stortinget diskuterte om fargefjernsyn skulle innføres i Norge, og kommende kringkastingssjef Einar Førde uttalte i den anledning; ”Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.”

Jeg ble født i 1972 og husker således ikke dette selv, men jeg husker da vi flyttet sort/hvitt-TVen til hytta og fikk farge-TV hjemme. Og jeg husker hvordan vi ønsket god natt tilbake til tv-vertinnen og avsluttet kvelden klokken 23.00 når NRK erklærte leggetid.

Vi barna dinglet fritt
Jeg husker også da det ble påbudt med bilbelte i bilen, det var det internasjonale barneåret 1979 (det siste husker jeg fordi jeg tenkte at det var mitt år – og hvordan jeg ble litt skuffet over at jeg ikke merket noen forskjell). Men det var bare de voksne som satt foran som måtte bruke bilbelte. Vi barna kunne dingle fritt fra side til side på de svingete veiene opp til hytta frem til 1985 da også vi ble spent fast med lov.

Men det kanskje mest utrolige å tenke på i dag er hvor vanskelig jeg husker det var å puste på flyet på vei til Grand Canaria, og hvordan det sved i øynene da en overvekt av de voksne passasjerene røykte som skorsteiner gjennom hele flyturen.

Jeg husker hvordan de hadde plassert et skilt på en seterygg helt bakerst i flyet, som skilte hvor de som røykte og de som ikke røykte kunne sitte (som om det gjorde noen forskjell i en liten flykabin).

Det var ikke så mange ikke-røyker rader, fordi de voksne som røykte satt på røykeavdeling sammen med sine barn, og de som ikke røykte ville ikke være vanskelige og sitte et sted som noen de reiste sammen med ikke kunne røyke. Det var jo usosialt!

Jeg husker også hvordan de kjederøykende foreldrene til en venninne av meg (som for øvrig var leger) nektet å lukke opp vinduet i bilen når de kjørte fra Stavanger til Røros med bilen full av barn – under påskudd av at da ble det så kaldt i bilen.

Alt var så mye bedre før
Det er jo nesten blitt en form for ordtak at «alt var så mye bedre før» – men de fleste av oss kan sikkert enes om at dette ikke stemmer hva angår HMS-krav på fly og i bil. (Jeg hadde i hvert fall ikke sendt barna mine på tur med noen av dem!).

Men denne mimringen får meg til å tenke at jeg kan veldig gjerne begrense telefonbruken min og være flinkere til å skru av TV-en om kvelden – og på den måten ta tilbake litt av oppdragelsen fra i gamledager. (Herregud, levde jeg i gamledager? Jeg må Google definisjonen på «gamle dager»…eller?)