Jeg har alltid vært fascinert av folk som er annerledes enn meg, og trekkes mot nye opplevelser som en kattunge mot garnnøster – helt uten å tenke over at det er noe som heter konsekvenser.

Jeg har således prøvd min andel av forskjellige dater og forhold. En gang ble jeg sågar sjekket opp av en jente, og ble så smigret og sjarmert at jeg endte opp med å erklære for hele utestedet at jeg gikk hjem fordi jeg nå var blitt lesbisk.

Det var ikke før vi var på vei opp i leiligheten min hånd i hånd at jeg måtte krype til korset og fortelle henne at jeg dessverre ikke var lesbisk.

Av forståelige grunner var det ikke spesielt populært, og jeg så aldri henne igjen.

Dette er ikke den eneste gangen jeg har tatt avskjed med forsmådde ”garnnøster” en sen nattetime fordi jeg har latt meg rive med i en flørt, bare for å oppdage litt for sent at jeg egentlig ikke er interessert i ham – og har avsluttet på tilsvarende kjipe tidspunkt.

Det er ikke fordi jeg med intensjon liker å leke med andres følelser. Men jeg liker å leke med mine.

Når garnnøstet kommer trillende er det så mykt og deilig, med vakre farger som danser så fint i lyset. Men etter en stund, så innser du at akkurat det garnet ikke matcher med noe du har, og det klør så irriterende at du mister interessen. Da orker du ikke å leke mer og vil heller sove.

Det er muligens derfor jeg er så begeistret for NRK-serien «Dama til», hvor Live Nelvik er kjæresten til forskjellige norske kjendiser hver uke. Her får hun leke uhemmet med garnnøste etter garnnøste uten at noen blir slitt eller ødelagt når leken er over.

Denne uken var det håndballspilleren Anja Hedin, som er gift med kollega Gro Hammerseng, Live skulle være dama til. Og jeg lo godt og lenge da hun spurte Live;

– Kjenner du at du blir bittelitt lesbisk nå?

For vi vet jo alle (bortsett fra meg den ene gangen;-) at man blir ikke lesbisk – det er noe man er. Uansett hvor åpen og leken man gjerne vil være, hvor sjarmert man kan bli av ung som gammel, mann som kvinne, sort som hvit – så skifter de fleste av oss ikke legning over natta (og hvis man gjør det så har man hatt en viss anelse om hva som var i gjære i forkant, har man ikke?)

Selv traff jeg heldigvis til slutt et garnnøste som jeg ikke mistet interessen for – og som jeg bestemte meg for å beholde og strikke babyer sammen med.

Jeg er nå blitt en bedagelig tilfreds huskatt som stryker meg kjærlig om beina kun på han jeg kjenner. En sjelden gang blant venner hopper jeg opp i fanget til et velkjent garnnøste, men da helt uten lovnader om annet enn en god latter.