I går klippet jeg av meg håret. Til tross for at absolutt ALLE rådet meg fra det – så gjorde jeg det. Jeg kom med bilder til min vidunderlige frisør, som jeg har gått til i 15 år, og sa at jeg vil se ut slik som (hold deg fast) Sienna Miller!

Frisøren min påpekte tradisjonen tro at det å komme med bilder av smellvakre superstjerner og trendikoner ikke nødvendigvis er superlurt for folk flest (hun er veldig diplomatisk til nordlending å være;-).

Men akkurat i går, så mente hun at jeg for en gangs skyld hadde klart å velge en med samme hårtype som meg selv og at det var mulig for meg å få den frisyren jeg hadde sett for meg, hvis det var det jeg ønsket. (Ja, jeg innrømmer at jeg på et tidligere tidspunkt muligens kan ha spurt henne om å få håret til Haddy N’jie – og fått NEI til svar).

Jeg fortalte henne om bekymringen til mine omgivelser – men vi ble enig om at det er jeg som er trendy (dvs. Sienna Miller;-) og om jeg muligens er finere med lengre hår – så vil jeg bli mye kulere med trendy hår!

Det var mens lokkene falt til gulvet, jeg begynte å tenke over dette valget.

Å velge trendy fremfor fin er nemlig en milepæl i den forfengelige delen av livet mitt. Og det er jo egentlig et absurd valg?

Når man som tenåring velger å henge en okse-ring under nesen (hvorfor henger man forresten slike ringer i nesa på oksen i utgangspunktet?) eller når man velger å kle seg fra topp til tå i sort og matcher øyne og lepper i samme farge – så er det en del av ungdomsopprøret som de fleste av oss kommer over i løpet av tenårene.

Hodet spant videre til disse stereotype mannlige 40-årskrisene – hvor de kommer hjem med spray tan, tupé, skinny jeans og sportsbil i millionklassen – som en siste krampetrekning i sin søken etter tapt ungdom.

Selv gikk jeg jo glipp av 40-årskrisen da jeg var opptatt på føden. I etterkant kan jeg ha pekt på minstemann og kalt ham førtiårskrisen min – men, siden de fleste ikke føder barn tilsvarende sent i livet, så tror jeg muligens ikke han kvalifiserer til en klassisk førtiårskrise.

Men i går frykter jeg altså at min 40-årskrise startet. For de fleste ønsker vel å være den fineste versjonen av seg selv?

Hvis du nå tenker at jeg har klippet meg fordi jeg er småbarnsmor, så er svaret nei! Jeg mener hardnakket at de som klipper av seg håret etter en fødsel under påskudd av at det er praktisk – er sinnssyke i gjerningsøyeblikket (les; dypt inne i ammetåken;-) og angrer bittert etterpå.

Men hva er da min unnskyldning?

De siste 24 timene er det så godt som ingen som har sagt at jeg er fin på håret. Er det fordi de ser på meg som en mann i skinny jeans med tupé? Tror de at det blir mindre pinlig for meg hvis de ikke kommenterer det?

Jeg tenker at hvis man ikke sier noe, så er det fordi man tenker;

– Oj. Shit. Det var ikke spesielt fint!

Kan de ikke i det minste si;

– For en supertrendy frisyre?

Jeg prøver å tenke tilbake;

– Herregud så ukule dere er, dere har jo ikke peiling på hvor trendy jeg faktisk er 🙂

Men…hvor kul er man egentlig når man er en 43 år gammel småbarnsmamma som ingen skjønner at egentlig er überkul? Er det hakket før jeg banker på døren hos banken og ber om en million eller to til en ny sportsbil?

Pokker så tøft det er å prøve å ta tilbake en svunnen ungdom 🙂