«Jeg har tannlege skrekk, jeg blir livende redd, når jeg hører boret hyle», sang THE KIDS da jeg vokste opp, mens vi fniste over nødrim og pysete voksne menn.

Men etterhvert som jeg selv har blitt voksen og har vært gjennom et halvt liv med tannlegebesøk, må jeg krype til korset og innrømme at også jeg er blitt skikkelig redd for å gå til tannlegen.

Til mitt forsvar vil jeg påstå at det er både logisk og erfaringsbasert.

Mine tannlegetraumer?
Jeg nevner i fleng!  Nei, jeg gidde ikke, det er sikkert ikke noe verre enn det dere andre har opplevd – men jeg velger uansett å mene at man må være klin gal hvis man ikke frykter den smerten en tannlegge kan påføre deg. I tillegg til at alt som har med tannlege å gjøre innebærer en uoverkommelig rekke vanskelig valg.

Hvordan velger man tannlege?
For noen år siden ble jeg utsatt for et bakholdsangrep av en blind date med en tannlege (les; en kompis tok med en kompis for å distrahere meg fra han douchebagen jeg datet på den tiden).

Men siden jeg som vanlig hadde antennene begravd under pannebarken, brukte jeg hele kvelden på le av ham fordi han lignet så veldig på Enrique Iglesias. (Husk; det er bare kvinner som liker Enrique Iglesias! Menn vil veldig gjerne IKKE assosieres med ham:-) så romantikken lot vente på seg.

Det vil si, til tross for min usjarmerende opptreden den kvelden for 10 år siden så er vi i dag i et tillitsfullt, intimt, omsorgsfullt – tannlege pasient – forhold 🙂

Soving bør være gratis
I dag var jeg innkalt til min årlige kontroll hos Enrique – og jeg slo som vanlig av min vante loslitte nervøse ”jeg åpner ikke munnen før jeg får narkose”-spøk.

– Du kan få det, svarte han. – Men det vil koste deg 3.000 kroner ekstra.

Selv om jeg er over gjennomsnittet interessert i soving etter seks år som småbarnsmor, så følte jeg at det ble i overkant ekstravagant.

Jeg forsøkte meg med at jeg kunne være testperson som blogget om opplevelsen mot at jeg fikk sove vederlagsfritt, men Enrique hadde dessverre lest bloggen jeg skrev om han tidligere hvor jeg beskylte ham for mordforsøk, så han takket pent nei.

En av grunnene til at jeg går hos Enrique er at han nesten alltid sier til meg at jeg ikke har hull. (det er en av fordelene med å ha hatt masse hull tidlige i livet, for da er overflatene hvor man kan få hull dekket av plomber som man ikke får nye hull i.)

Men i dag var altså dagen for den store stygge ”Du har hull” tilbakemeldingen.

Igjen kom narkosediskusjonen på bordet, men siden Enrique mente at det grenset til uforsvarlig å gi narkose for å behande et så lite hull, så landet vi på en ekstra real dose bedøvelse.

Jeg lå stiv som en pinne og holdt meg fast med hvite knoker på hendene, øynene var klemt sammen så hardt at jeg følte øyeeplene presse mot hjernen, og jeg åpnet munnen på vidt gap.

– AU! Jeg åpnet øynene, og kikket med uklart blikk på Enrique.

– Hvorfor har du satt på meg briller? De er alt for små, jeg får vondt i tinningen.

Jeg innbilder meg at Enrique mentalt forbannet at han ikke bare hadde gitt meg narkose med en gang.

– Du har bare et lite hull, og siden du er så redd for å bore tenkte jeg at jeg skulle fikse det med laser, forklarte han. – Men da må både du og jeg ha på oss disse brillene, og de kommer bare i en størrelse. Ok?

– Ok, svarte jeg skeptisk, mens jeg mumlet noe om at onesize briller sugde og at de i hvert fall burde smøre tinningene til folk med voltaren eller noe før de satte dem på.

Enrique = Julenissen
Men nå kommer nyheten over alle nyheter; Tiden er kommet hvor man kan sette tannlege boret på The Museum of Horror – og kun besøke det hvis du trenger å minnes på hvor godt du har det.

Helt uten å være borti tannen jeg hadde hull i – bare pekte Enrique med en laserdings som lagde lyder som et bittebittelite maskingevær; Tatatatata, sa den med hviskende stemme. Og vips så var jeg ferdig!

I det jeg skulle til å bryte ut i «Bailamos, let the rythm take you over, bailamoooos» så satte han i gang med den metallpinnen som han fjerner tannstein med (som for øvrig også burde følge med boret direkte til tingkirkegården).

– AU! Finnes det ikke bedre måter å ordne det på, spurte jeg med dalende beundring.

– Nei, svarte han. – Men nå er du snart ferdig.

Jeg er usikker på hvem av oss som var gladest for det!