I går var det bursdagsfeiring for han som endelig ble seks år – og ikke lengre «yngst» i klassen. Å ikke være yngst er så ekstremt viktig at vi har talt ned dagene siden bestekompisen ble seks år i april. I 206 dager har jeg således svart på samme spørsmål;

– Mamma, hvor lenge er det til jeg har bursdag?

Jeg er usikker på hvem av oss som gledet seg  mest over at dagen nå endelig var kommet, og hvis vi ser bort i fra et aldri så lite blodbad, tur på legevakten og to sting i hodet på en av gjestene, samt et påfølgende aldri så lite nervøst sammenbrudd hos arrangøren (les; meg;-) så var vi totalt sett enige om at det hadde vært en vellykket feiring.

Når jeg var ferdig med å få trøst på telefonen av mammaen til barnet med hull i hodet (nei, jeg mener ikke å få alt til å handle om meg, men noen ganger så bare blir det sånn;-) og jeg endelig hadde fått barna i seng (Les; fått dem til å sluttet og stå opp – for å få vann, lure på om de har fått fluortablett, gi mamma enda en kos, informere om at de ikke fikk sove, lure på om de heller kunne få sove i mamma og pappa sin seng, skylde på den andre fordi det var han som stod opp først, lure på om mamma kunne telle antall Skylanders-figurer de har fått til bursdagen og om det gjør vondt å ta på visne brennenesler) så stupte jeg i seng klokken 22.00.

Der åpnet jeg Macen og så en anmeldelse på aftenposten.no av en ny serie på NRK som heter Unge lovende. Ikke det at jeg etter dagens strabaser følte meg hverken ung eller lovende, men jeg endte nå i hvert fall opp med å ta en titt på serien.

Plutselig var klokken 01.00 jeg hadde jeg sett fem av seks episoder.

Jeg følte nesten at jeg hadde satt meg i en tidsmaskin og reist tilbake i tid – til da livet bestod av helt andre ting enn barnebursdager og leggeproblemer.

Jeg drømte meg tilbake til da vi bodde tre studievenninner i en leilighet på Torgalmenningen i Bergen, og aldri visste hvem som lå og sov på sofaene i stuen om morgenen i det som i våre studiekretser ble omtalt som Hotell Valkendorfsgate.

Om hvordan vi delte ALT! Guttehistorier, familiefrustrasjoner, økonomi, og venner. Vi var sammen fra morgen til kveld – på forelesninger, lesesalen, fester, trening og sammen med venner. Vi levde på knekkebrød, posesuppe og pasta fordi vi heller ville bruke studielånet på øl i studentforeningens pub.

Vi hadde som tradisjon at hver gang noen reiste et sted så måtte de kjøpe en liter Jägermeister, som vi umiddelbart kverket samme natt som den kom i hus – og ramponerte en hver form for studieplaner dagen derpå.

Jeg kan ikke huske at bursdagene våre endte på legevakten eller at noen av oss fikk hull i hodet, men det var rimelig dramatisk i heimen den dagen vi ble introdusert for hvitvask (Les; medisinen, ikke penger eller klær;-) i forbindelse med at en av jentene fikk vannkopper og vi to andre fikk i oppgave å dytte bomullsdotter med hvitvask på samtlige 7.291 vannkopper som hun hadde dekorert kroppen sin med.

Jeg husker også hvordan vi hadde gjettekonkurranser om hvem herreskoene som stod i gangen kunne tilhøre når en av oss hadde sneket seg hjem fra fest tidlig, og at en av jentene fysisk måtte sette seg på hustelefonen til en av oss sovnet – for å forhindre at vedkommende ringte for å FRI til en av de kjekkeste gutta på studiet – som muligens også hadde dame.

Uansett, på grunn av denne serien som starter på NRK 14. november – hvor samtlige episoder allerede ligger tilgjengelig på nrk.no – er jeg i dag stuptrøtt! Men ikke sånn vanlig mammatrøtt – mer sånn dagen derpå, med et smil om munnen på grunn av minnene fra den tiden da også jeg var ung og lovende.

Sjekk Unge lovende du også – og se om du får samme opplevelsen 🙂