Jeg var i bryllup for noen år siden hvor han som holdt takk for maten talen åpnet med å si; «Å bli spurt om å holde takk for maten tale er litt som å bli spurt om å pule dronningen, du vet at det er en stor ære, men du vil jo helst slippe!»

Det ble stille akkurat litt for lenge – før hele selskapet brøt ut i gaplatter.

Til tross for at taleren brukte ord de fleste av oss ikke velger når man takker for maten, og at han potensielt fornærmet brudeparet, ved å fortelle at han helst ikke ville holde tale for dem, i tillegg til dronningen og alle kvinnelige gjester på hennes alder, av åpenbare grunner – så var det morsomt nok til at vi alle fikk oss en skrekkslagen, lang og god latter.

Da jeg giftet meg for 1 ½ år siden balanserte også forloveren min på kanten av det anstendige i sin tale til meg.

Nå er det jo  forventet at man i forlovertaler skal kunne harselerer litt med bruden, men min kjære venninne gjør ikke forskjell på folk, så her fikk både de homofile gjestene og de med utenlandsk opprinnelse smake litt på steken – da hun fortalte om den gangen hun flyttet fra sin daværende samboer og inn sammen med meg, og foreldrene hennes trodde at vi var blitt lesbiske.

– De var godt i gang med å bearbeide sorgen da jeg kom hjem med han der, sa hun og pekte på sin norsk-pakistanske mann.

Men også denne talen ble møtt med gaplatter og hun kunne sole seg i glansen av henvendelser fra en rekke, spesielt mannlige, bryllupsgjester som lurte på om hun ikke kunne være deres bestevenn også.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi lar oss fornærme og krenke av stort og smått, og hvordan det knebler oss i forhold til humor. Og jeg er nok skyldig på lik linje med mange andre.

Jeg er for eksempel ikke spesielt begeistret for grove vitser, muligens fordi jeg vokste opp med en mor som jobbet på oljeplattform på et tidspunkt hvor 99 % av besetningen var menn, hvorpå hun etter 14 dager i dette mannemann miljøet kom hjem med en rekke groviser som hun underholdt med i tide og utide. (Men det kan også være at jeg bare er prippen;-)

Det er også en veldig fin balansegang når en skal tøyse med emner som etnisitet, kulturelle forskjeller, sykdom og andre ting som er problematisk for dem temaet omhandler. I så måte ler jeg best av galgenhumor og overlater gjerne til dem det gjelder å tøyse med sine egne issues.

For det er vanskelig å vite hvor grensen går, spesielt siden smaken er som baken, delt i…(neida😂) og siden de fleste av oss har en akilleshæl som kan være vond når den blir tråkket på.

Mitt håp for dette innlegget er uansett at det kan inspirere oss til å ture og leke litt mer i hverdagen, og at vi ikke skal ta oss selv så høytidelig.

For da blir alt så mye morsommere.

 En god latter forlenger livet…eller minimum kvelden 😉