Hele dagen i dag har jeg vandret rundt som i en slags døs, med en stor klump i halsen og med tårene pressende bak øyelokkene. Jeg har fulgt nyhetene kontinuerlig via nettavisene i stedet for TV – for å skjerme barna. For jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare det ufattelige som skjedde i Paris i går for dem.

Jeg vurderte å ta med gutta på 6 og 3 år til den franske ambassaden her i Oslo for å legge ned blomster og tenne lys – og på den måten fortelle dem at noen har gjort noe slemt mot noen i Frankrike, og at når noen gjør noe slemt mot noen, så er det viktig å stille opp og gi beskjed om at vi ikke synes at det er greit!

Men jeg vet at det vil komme oppfølgingspørsmål, og jeg vet ikke hvordan jeg skal svare når de spør meg;

– Men hva gjorde de egentlig, mamma?

– Hva skjedde med dem?

– Hadde de gjort noe galt?

– Hvorfor gjorde de det da, mamma?

Skal jeg svare som sant er;

– Det var åtte terrorister som skjøt og bombet mennesker i Paris.

– 129 mennesker ble drept i tillegg til at 352 personer ble skadet.

– Nei, ikke i det hele tatt. De var helt uskyldige.

– Jeg vet ikke hvorfor de gjorde det, vennen min. Jeg vet ikke.

Jeg frykter at dette blir alt for stort og voldsomt for dem. Mine uskyldige små, som jeg bare vil beskytte mot alt vondt.

Førsteklassingen skal på skolen på mandag, og jeg regner med at det vil bli pratet om det der. Det er vel mitt ansvar som forelder å gjøre mine barn rustet til å takle også de stygge sidene av livet? Men hvordan skal jeg forklare mine barn hva terror er?

Jeg føler meg rådvill – og så uendelig trist.