Jeg ringte min mor i dag og ble veldig glad da jeg hørte hennes kvittrende glade stemme. Jeg hadde nemlig vært litt bekymret fordi jeg ikke hadde fått tak i henne på noen dager.

– Neida. Alt er fint. Vi har bare vært på fjellet noen dager og der er det så dårlig dekning at jeg bare skrudde av telefonen, fortalte hun lett.

Jeg bestemte meg for å ta av meg bekymret-datter-hatten – som får meg til å ville si til henne at hun kunne jo gitt beskjed om dette, slik at jeg slapp å bekymre meg – og spurte henne i stedet hvorfor hun var så boblende glad i stemmen?

– Jeg var i selskap i helgen.

– Ja, var det kjekt?

– Det var kjempehyggelig! For første gang på 30 år var jeg den tynneste i hele selskapet, lo hun.

Jeg begynte å le også, for jeg kan ikke huske sist min 71 år gamle mor brydde seg om noe slikt.

– Har du slanket deg mor, spurte jeg forundret.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg har bare funnet ut at hvis du venter lenge nok, så blir visst alle andre tykkere enn deg!

– Du e løyen mor, fniste jeg inn i telefonen.
(For deg som ikke snakker Stavangersk; løyen = morsom;-)

Etter at jeg hadde lagt på, kikket jeg ned på den digre dressbuksen jeg hadde på meg. Den jeg kjøpte rett etter at minstemann ble født for tre år siden – og som er den eneste buksen jeg har som ikke strammer i livet og tenkte;

Vet du, jeg orker ikke lengre å forholde meg til de 10 jeansene som ligger og tar opp plass i klesskapet (jeg klarer aldri å kvitte meg med klær).

De som ligger der og minner meg på at jeg aldri kommer til å få den gamle kroppen min tilbake, og som får meg til å føle meg mislykket hver gang jeg bestemmer meg for å prøve å komme inn i dem, og som gjør at jeg aldri kjøper meg nye fordi jeg har så mange (aner vi en ond sirkel;-).

I dag skal jeg gå og kjøpe meg en ny jeans i riktig størrelse, ta meg et kalloririkt glass med vin og gjerne en ekstra øse med saus, og vente på at venninnene mine skal bli tykkere enn meg…om en 30 års tid😂😂😂