Det sies at det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten. Det stemmer vel ikke helt? Selv hadde jeg et svært lemfeldig forhold til sannheten som barn, og i lystig lag går jeg aldeles ikke av veien for en røverhistorie eller fem.

I livet forøvirig er jeg imidlertid veldig opptatt av at ting skal være riktig. Jeg blir nervøs og usikker når jeg ikke kan stole på folk, og jeg forventer at mine omgivelser ikke lyver til meg. Jeg prøver å lære min sønn at mamma tilgir alt bare han forteller sannheten.

– Mamma kan ikke utstå å bli løyet for, sier jeg med sint stemme hver gang jeg blir fortalt at det er lillebror som har klatret opp i skapet og raidet boksen med vitaminbjørner.

Men jeg vet jo at barn har en livlig fantasi og at alt ikke nødvendigvis er løgn selv om det heller ikke er helt sant – så jeg jobber med å klare å moderere mitt krav om 100 % ærlighet fra barna.

Selv hadde jeg ikke begreper om hva sannhet var før jeg nærmet meg ungdomsskolealder. Det vil si, da visste jeg hva det var, men jeg hadde fortsatt et lemfeldig forhold til den.

Jeg løy av hjertens lyst, og av helt ubegripelige årsaker mente mine foreldre. Jeg kunne komme hjem med is rundt hele ansiktet og insistere på at jeg hadde spist havregrøt hos naboen.

Når foreldrene mine tok meg med til naboen og fikk bekreftet at jeg hadde fått is, holdt jeg hardnakket på min egen versjon om at de hadde feil og at det var havregrøt jeg hadde fått.

Jeg løy på hørselstesten hos skolelegen. Mor og far hadde hørt om barn som løy på synstesten fordi de ønsket seg briller, men hvorfor et barn skulle lyve på hørselstesten var komplett ubegripelig for omgivelsene. Skolelegen foreslo at de kunne sende meg til psykolog, men det syntes mor og far var litt voldsomt, så vi ble aldri noe særlig klokere hva årsaksforhold angikk.

Jeg var et barn med et imponerende næringsvett. Mine foreldre skjønte ikke hvordan jeg kunne se ut som søsteren til Tjorven, når jeg spiste så lite som jeg gjorde.

Det var før de ble gjort oppmerksom på at jeg hver eneste dag gikk inn til samtlige naboer i boligblokken vi bodde i, ropte inn døren ”hva har vi til middag” og hvis jeg ikke likte svaret hørte de bare at døren smalt igjen.

Slik holdt jeg på helt til jeg fant et hjem som serverte noe jeg likte. Resultatet av min”restaurant-hoppingen” hos naboene resulterte i at mine foreldre i årevis slet seg gjennom middagene som jeg av uante årsaker nektet å spise.

Jeg vokste heldigvis av meg dette behovet for å selv definere min egen sannhet – og selv om jeg fortsatt liker å dra på litt når jeg forteller en historie – fordi det da blir morsommere for mottakeren å høre på – så er jeg nøye på at ting skal være sant.

Det vil si, bortsett fra når jeg er ute på byen. Men hei, vi har vel alle fortalt noen skrøner der?

Da en venninne av meg ble singel for noen år siden og hun skulle være med meg (som var profesjonell singel) på byen – fikk vi en del uønsket oppmerksomhet fra gutter som ble tiltrukket av min usedvanlig vakre venninne som fluer rundt en fullblodshoppe.

Min utrente venninne som også er påfallende hyggelig, visste ikke helt hvordan hun skulle avvise disse amorøse beilerne så jeg pleide å hviske høylytt til dem;

– Jeg vet at hun er veldig vakker, det er bare så trist at ALT er silikon.

Hvorpå jeg signaliserte med fingrene at det dreide seg om leppene og stort sett alle andre steder også.

Hvis de ikke mistet interessen etter dette signaliserte jeg videre at hun ikke hadde så mye mellom ørene heller.

Min skjønne venninne stod igjen med sine måpende fyldige lepper og ristet lattermildt på hodet, og lurte på om hun skulle være fornærmet eller takknemlig.

Jeg fortsetter således min kampanje for å leke litt mer i hverdagen. Dra gjerne litt på når du forteller en historie hvis det genererer ekstra latter. Tøys og tull litt mer. Men husk å stanse mens leken er god – for rett skal være rett og ærlighet varer lengst 😉