Hvis du fikk valget mellom å miste 10 kilo over natten eller å vinne en million kroner i Lotto – hva ville du valgt? Jeg frykter at et skummelt høyt antall kvinner ville valgt å kvitte seg med kiloene.

Er det fordi det er penere å være tynn eller er det noe galt med skjønnhetsidealene i dagens samfunn?

Det snakkes veldig mye om presset unge toppbloggere legger på sine jevngamle om dagen. Det voksende kravet i samfunnet om å fremstå som perfekt, gjør at urovekkende mange unge føler seg mislykket og i verste fall blir syke av det.

Men gjelder dette kun for de unge?

Foreldregenerasjone har naturlig nok mindre tid og overskudd til å bry seg om hvordan en ser ut da dagene er sprengt med jobb og med å følge opp barna, men det hviler også her et sosialt press om hvordan man bør se ut – og slanke mennesker fremstår gjerne som mer vellykket en den mer lubne varianten.

 

– Nei, jeg har bare gode gener!

Her om dagen leste jeg om en mor som lurte på om hun var et dårlig forbilde for sin datter hvis hun ønsket å ta av 5 kilo? Jeg er usikker på svaret.

Betyr det at vi nå ikke bare skal se perfekt ut, men vi skal også late som vi ikke gjør noe for det?

– Jeg nei, jeg trener ikke. Og jeg spiser som en hest. Jeg har nok bare gode gener.

Når ble løyn og hemmelighold en god strategi for en rollemodell? Hvem tror vi at vi lurer når vi strutter rundt i døtrene våres hotpants med senete lår langt opp i 40-årene? Hvor er enden på kravene vi kvinner skal sette til oss selv?

 

Medienes dom

En ser at kvinner gjerne reduserer vekten sin kraftig når de kommer i synlige roller i samfunnet. De inngiftede europeiske kronprinsessene i Storbritannia, Spania og Danmark og dronningen av Jordan gikk over natten fra å fremstå som sunne vakre kvinner til å se ut som om de vil knekke som skjøre bjørkekvister hvert øyeblikk. Skuespillere og tv-personligheter er vanligvis heller ikke blant tungvekterne i mediebildet.

Mediene hyller disse kvinnene for hvordan de ser ut.

I den andre enden av skalaen hevdet onde tunger i forbindelse med valgkampen i 2013 at hvis Erna Solberg ikke engang kunne klare å passe på sin egen helse, hvordan skulle hun da kunne styre landet?

Personlig er jeg sjeleglad for at Erna bruker tiden sin på andre ting enn å telle kalorier og antall kilometer hun har lagt bak seg på tredemøllen!

De færreste av oss ser det som et reelt mål å bli statsminister, og vi sitter ikke ved middagsbordet og depper over at vi ikke sitter ved kongens bord i stedet. (okay da, kanskje av og til;-)

Mange av oss har imidlertid sittet og pirket i en salat, mens resten av familien koser seg med pizza, fordi vi har et ønske om å bli like tynn som…(fyll inn navn selv;-)

Kropp som suksesskriterium

I følge Wikipedia er en trofékone en fysisk attraktiv kvinne som har giftet seg med en materielt vellykket mann. Begrepet brukes gjerne om en rik, vellykket mann som skiller seg fra sin første hustru, for å gifte seg med en ny, mye yngre kvinne. Begrepet brukes ofte for å antyde at det for mannen er en måte å vise frem sin velstand og suksess for andre.

Har noen forsket på om det er en motsatt korrelasjon mellom vekten til mannens kone og størrelsen på hans lommebok – altså om konene til rike menn er tynnere enn oss andre?

Kvinnene som omtales som finansfruer i norske medier indikerere at en slik hypotese kan ha en viss validitet og at vekt i så henseende kan ansees som et suksesskriterium.

Er det fordi det er fint å være så tynn? Er det mer tiltrekkende? Er menn fra naturens side mest tiltrukket av finansfruesylfider? Eller blir også menn påvirket av det kommersielle samfunnets krav om at kvinnekroppen skal være som en veltrent tenårings?

 

Menn med makt

Når vi ser en suksessfull mann med en kone som matcher hans utseende både i alder og størrelse, lar vi oss gjerne imponere av mannen. Samtidig tenker vi på kvinnen som ”heldig” som har en mann som ikke lar seg påvirke av presset om å finne seg en yngre tynnere modell.

Hvorfor lar vi oss imponere over at suksessfulle menn er gift med kvinner – som ser ut som de har født sine barn uten hjelp av surrogatmødre, som ikke må stå opp klokken 0500 for å traktere tredemøllen før en går på jobb og som kan kose seg med mat og vin sammen med mannen sin uten å måtte telle kalorier og få dårlig samvittighet for hver munnfull?

For skal man som voksen kvinne og mor klare å holde seg så tynn og veltrent som kvinnene som portretteres som suksessfulle i dagens samfunn – så er det slik man må leve.

 

Coogers

Det ser nå ut som at suksessfulle kvinner også er i ferd med å hive seg på denne bølgen hvor de mesker seg med yngre vakrere utgaver – snarere enn «vanlige» menn på sin egen alder.

På den ene siden vil jeg si ”You go girl” og ”All the power to you!”. Hvorfor skal ikke kvinner kunne gjøre det samme som menn? Nå kan de få smake sin egen medisin.

Men blir det mer rett av den grunn?

Hvis en ikke har fysiske komplekser fra før i dette samfunnet, hvordan ville det føles å skulle våkne opp hver morgen med en kropp (og en hjerne;-) som står 15-30 år tilbake for din egen i utvikling?

 

Hvorfor er det slik?

Jeg tror ikke vi voksne kvinner sliter med kroppsidealet fordi bloggere som Sophie Elise utøver sin nyvunne mediemakt. Kvinner har slanket seg i generasjoner og kanskje det er fordi vi faktisk synes det er pent å være tynn? Audrey Hepburn og Twiggy var sylfider som datidens kvinner idoliserte og lot seg inspirere av.

Problemet er at kravet til en persons utseende har eskalert ut av proporsjoner i takt med at vi alle blir mer og mer synlige i dagens samfunn hvor sosiale medier er blitt allemannseie.

 

Skjønnhetsparadokset

Jeg så på den første audition-runde av idol her om dagen, og bet meg merke i at dommerne sa at de ikke var ute etter den som sang finest, men etter den med mest særpreg.

Jeg håper at skjønnhetsidealet også vil bevege seg i den retningen. At mangfoldet er det som er vakkert og kult – ikke det å bli likest mulig. I dagens samfunn har vi utviklet et enormt behov for å bli sett – og da er det et paradoks at idealet for hvordan man skal se ut blir mer og mer ensformig og således mindre og mindre interessant å følge.

On a personal note;

Jeg er 43 år og har brukt absurd mye av denne tiden på å holde meg tynn og på bekymre meg for når jeg ikke er det, og det ville vært fantastisk deilig å slippe dette. Så hvis jeg ble stilt overfor valget om å få uventede penger eller om jeg ville kvitte meg med denne bekymringen som jeg kognitivt sett innser er idiotisk – så frykter jeg at jeg ville velge å slippe kroppspresset jeg utøver overfor meg selv – og gå for kiloene.

Innser jeg at man med hell kunne hevde at det er et avskyelig luksusproblem å kunne velge bort en million kroner – og at det kun gjelder for et fåtall som har råd til å avstå fra så mye penger? Hvis man velger å ta dette bokstavelig, selvsagt! Men nå er det verken realistisk å tro at man vil vinne en million i Lotto – ei heller at man kan ta av 10 kilo over natten, så jeg håper at du som leser dette skjønner at det kunne er ment som et hypotetisk eksempel for å illustrere et poeng.

Jeg er nemlig også et produkt av min generasjon, og til tross for at jeg kognitivt vet at det eneste som virkelig teller er at man er frisk og følger Kardemommeloven – så er min akilleshæl helt i tråd med samfunnets visuelle krav;  jeg skulle også veldig gjerne vært tynn 🙂