Da jeg smalt splæsj i veggen for et par år siden, sendte fastlegen meg av gåre til en psykolog for å få fortgang i «helbredelsen». Etter at jeg ble frisk har jeg fortsatt med en psykologtime i ny og ne, mest fordi det føles trygt, men også fordi man etter et langt liv bærer på noe småsnacks som man med hell kan ta tak for å forbedre livskvaliteten.

I går var jeg på en slik oppfølgingstime, og da fikk jeg beskjed om at en av mine utfordringer er at jeg har lav selvfølelse. Jeg tok ikke umiddelbar stilling til hverken hva dette betydde eller om jeg var enig i uttalelsen. Min naturlige respons var;

– Ok, hvordan kan jeg fikse det?

Svaret jeg fikk var nedslående for en person som begynner å klø når hun hører folk prate om selvutvikling, om å stå i seg selv, og så videre.

Det er jo millioner av ting her i verden som er så uendelig mye mer spennende – enn meg!

Jeg er egentlig litt lei av meg selv etter det året jeg gikk hjemme med «frityrstekt hjerne», hvor alt dreide seg om hvor mye, eller snarer hvor lite, jeg tålte. Nå vil jeg nyte barna mine og familien, gjøre en god jobb, leke med vennene mine, reise, drikke god vin og spise god mat og leve livet uten å være opptatt av hvordan jeg «egentlig» har det!

Dessuten synes jeg at det er vanskelig å forstå at jeg har lav selvfølelse. Jeg opplever at jeg har rimelig god selvtillit og kaster meg med en kamikazepilots mot ut i utfordringer jeg synes er spennende (Eksempelvis; starter blogg, spiller revy, blir med på reality-tv, synger på tv tross mild tonedøvhet, m.m.)

Google it!

Kanskje Google kan hjelpe meg med informasjon om tema, slik at jeg kan finne ut om jeg egentlig skjønner hva utfordringen min består i – og om dette er noe jeg kan fikse uten å måtte stå i speilet og si til meg selv at;

– Jeg er god nok som jeg er! Jeg liker meg!

(Aaahhhrg, jeg rødmer bare av å skrive slike setninger.)

Wikipedia sier:
Selvtillit; er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse.

Selvfølelse; er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.

Forskjellen på selvtillit og selvfølelse; En kan ha selvtillit som fotballspiller, men ha lav selvfølelse. Hvis en har en sunn selvfølelse, er selvtillit sjelden noe problem. Det motsatte er ikke tilfelle. Selvfølelse handler om hvordan en takler motgang. Har en høy selvfølelse og feiler så kan vedkommende komme til å si: «Dette er ikke helt meg», eller «Jeg er ikke nok tålmodig for dette». Det motsatte er når en med lav selvfølelse feiler. Da er uttalelser mer som disse: «Jeg får aldri noe til. Jeg vet at jeg er dum». Det er svært stor forskjell på å vite at en ikke er flink til noe og på å føle seg mislykket og dum.

Hva betyr det?

Hm, jeg ble muligens litt klokere av dette, men jeg sliter fortsatt med å relatere det til eget liv. Og jeg har definitivt ikke landet hvordan jeg skal ta tak i denne eventuelt manglende selvfølelsen min.

Teorien sier vel noe om at selvfølelsen blir bedre hvis man aksepterer, er glad i og liker seg selv – men jeg synes det er vanskelig å skjønne hva det innebærer for meg? Er jeg ikke glad i meg selv, liksom? Jeg vet ikke om jeg helt skjønner hva det betyr å være glad i eller ikke være glad i – seg selv?

Thousand Island dressingen splæsjer vegg imellom

Jeg trodde at livet bestod av en sammensetning av gode og dårlige opplevelser med forskjellig grad av intensitet på denne skalaen. Noen ganger synes jeg at jeg er en kjempesuksess og andre ganger tryner jeg i salaten så thousand island dressingen splæsjer vegg i mellom. Men gjør vi ikke alle det?

Hvis jeg skal legge godviljen til, innser jeg kanskje at min vurdering av en situasjon i litt for stor grad avhenger av responsen jeg får fra andre. Jeg kan nok med hell bruke mindre tid på å bekymre meg for og evaluere egen innsats i sosiale settinger, og jeg bør slutte å bruke tiden min på å lure på om folk er glad i eller liker meg.

Vil jeg klare å få bukt med denne utfordringen?

Hvis det innebærer at jeg må jeg stå i speilet og si fine ting til meg selv for å få det til, frykter jeg at svaret er nei. Det er mulig jeg må undersøke litt mer rundt temaet og se om det finnes mer komfortable løsninger 😉

Har du tips eller råd til alternative måter å bygge selvfølelse på – do share!