Det runger over hele Baker Hansen når mine to ”gullunger” på 3 og 6 år løfter vannglassene sine og smeller dem sammen. Jeg føler blikkene til samtlige kafegjester vendes mot bordet vårt, og jeg rødmer lett og føler meg overraskende ille berørt.

• Hyyyssssj, prøver jeg å hviske til guttene
• Jamen, skål mamma, fortsetter eldste mann med høy og klar stemme.
• Ja, skål mamma, følger hans superfan og ekko opp.
• Ok skål, hvisker jeg så lavt jeg kan og gjør glasset mitt tilgjengelig for et lite klirr fra hver av dem, i håp om å legge denne ballen død.

Dobbelstandard

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så ille berørt over dette. Jeg har jo selv sittet og skålt med melkeglassene deres hjemme ved forkostbordet, da det å skåle for meg representerer at vi ser hverandre i øynene, gleder oss og er takknemlig over maten, drikken og selskapet.

Men ute på kafe en søndags formiddag kom plutselig janteloven og tok meg, og jeg begynte altså å bekymre meg over hvordan jeg løste oppgaven som mor, og ble veldig bevisst på at jeg satt der i gårsdagens sminke og hadde rester fra frokosten på t-skjorten min.

Den store bolledagen

Forhistorien for vårt kafebesøk var at det i dag regner og er klunk is i gatene, og siden minstemann allerede har tre nylagde sting i haka etter å ha tryna på isen i barnehagen, konkluderte både mor og barn med at det var lite attraktivt å gå ut. For å forhindre at hele huset skulle ramponeres av kreative småtroll måtte jeg imidlertid finne på en alternativ aktivitet for oss.

• I dag er det den store bolledagen, gutter.
• Bolledagen?
• Ja det er fastelaven, og det betyr at vi er nødt til å spise boller i dag, smilte jeg.
• Selv om det ikke er godteridag, undret eldste mann med store øyne.
• Ja, kom så kler vi på oss og drar ut og leter etter boller, sa jeg og klappet i hendene for å illusterere at dette var skikkelig gøy (eventuelt, for å få fart på barna;-)
• JAAAAAAAA! Gaulet gutta i kor, mens de løp ut i gangen.

Vel fremme hos Baker Hansen, viser jeg dem fastelavenbollene i glassdisken.

• Ææææasj, kommer det fra et av barna.
• Jeg liker ikke sånn, jeg vil ha kanelsnurr, repliserer den andre.
• Okay, bare hyyyysssssjjjjj, hvisker jeg med skingrende stemme (kun småbarnsmødre vet hvordan man hvisker med skingrende stemme;-)
• Jeg vil også ha kanelsnurr mamma.
• Jajajajaja, bare sett dere ned ved bordet så skal mamma fikse, freste jeg på utpust.

Vi får ca tre minutters kaféidyll hvor jeg få nydt en halv fastelavensbolle og gutta er godt marinert i sukker og kanel fra kanelsnurrene, da en mor med to døtre slår seg ned ved nabobordet.

PUPPER, PUPPER, PUPPER!

Eldstemann setter umiddelbart i gang med å intervjue moren, og finner ut at yngstedatteren er 8 måneder, har 5 tenner og de er godt igang med å telle hvor mange tenner moren har, da han spør;

• Får hun mat fra puppen din?
• Ja, svarte moren storsinnet.

Min sønn reiser seg da opp og begynner å danse rundt på gulvet mens han messer i sambatakt;

• Pupper-pupper-pupper, pupper-pupper-pupper!

Jeg kaster meg over ham, og prøver å dekke munnen hans med hånden min.

• HYYYYYSSSSJJJJJJ!!!!

Hele kafeen bryter ut i latter og jeg er nå peonrød.

Mamma er du en liten skunk?

Minstemann føler tydeligvis nå at han får for lite oppmerksomhet og sier;

• Mamma, er du en liten skunk?
• Eh, nei, ler jeg undrende.
• Hahaha, kommer det fra eldstemann. – Skunk er et stinkdyr!
• Skal jeg lukte på deg mamma, spør minstemann og klistrer nesen inntil buksebenet mitt, før han titter opp med et digert glis og forkynner høyt og tydelig;
• Mamma lukter bæsj! Mamma er en liten skunk!
• HYYYYYSSSSJJJJ!!!

Gutta ligger nå i sofaen og vrir seg i latter.

– Ingen er sjøbananer og ingen er bananer!

Jeg får lattermilde og oppmuntrende kommentarer fra en håndfull kafebord, og prøver å konsentrere meg om fastelavenbollen, mens jeg bekymrer meg for at fastelavensbudskapet ikke kom særlig godt ut på denne søndagsekskursjoen. Tankerekken blir avbrudt av en ny tirade fra gutta.

• Nicolai, du er en sjøbanan!
• Da er du en banan, kontrer eldstemann.
• MAAAAMMMAAAAAA!!!! Nicolai sier at jeg er en banan, skriker minsten.
• William sa at jeg var sjøbanan først.
• HYYYYSSSSSJJJJ!!! Ingen er bananer og ingen er sjøbananer, sier jeg en tanke for høyt.

Vidunderlige småbarnsmødre!

Jeg kler på gutta så fort jeg kan, unnskylder meg i øst og vest, før jeg haster ut i vinterregnet med to spinnville skjønnaser på slep!

• Du er flink, roper mammaen med puppen etter meg i det døren er i ferd med å lukke seg bak oss.

Tusen hjertelig takk, mimer jeg tilbake til henne gjennom vinduet, og tenker;

• Hva skulle man gjort uten forståelsen fra felles småbarnsmødre!

Med ønske om en fredfull fastelaven for dere alle.

(Og hvis du tilfeldigvis var på Baker Hansen på Røa i dag – sorry 🙂 )