I går var det min tur til å arrangere vennegruppetreff for 1. klassingen.

Det innebærer at man må hente 5 barn på skolen, sørge for at de alle har det bra og er inkludert i leken (klok av skade fra bursdagsfeiringen, vet jeg nå også at jeg har ansvar for at ingen slår hull i hodet).

Parallelt skal jeg lage middag (vanskelig nok i seg selv), sørge for at barna spiser middagen jeg har laget (erfaringsmessig utfordrene), rydde etter middag (K J E D E L I G), bake kake (er komplett inkompetent) og lage kaffe (kjøpe pulverkaffe og koke vann) til foreldrene kommer på foreldretreff, være opplagt, interessant og gjerne bittelitt morsom.

Alt dette, helt uten å få noen slags form for nervøst sammenbrudd underveis!

• Lett!

Å hente 5 barn på skolen innebærer at man må få med seg 5 skolesekker, 5 jakker og luer, 5 par votter og sko – ja, i tillegg til 3-åringen som man allerede har hentet i barnehagen etter endt arbeidsdag.

Note to self; Da blir det 6 av alt!

Eller, heldigvis var et av barna syke, så de slapp meg avgårde fra skolen med et barn mindre, slik at det opprinnelige regnestykket – hvor alt kunne telles på en hånd – stemte allikevel. (hei, litt galgenhumor må være lov;-)

Jeg skal ikke kjede dere med flere detaljer fra gjennomføringen (jo, jeg skal det 🙂 ) men det gikk overraskende bra!

Det vil si, hvis man ser bort i fra den litt uheldige hendelsen hvor barna beordret meg til å skrifte vann på gullfiskene, siden vannet var så uklart at de ikke klarte å telle dem (hallo, hvor vanskelig er det å se to stk fisk i en litt bedriten gullfiskbolle?)

Jeg vurderte å låne ut brillene mine til de svaksynte barna, men det endte meg at jeg måtte underholde seks – nei vent, fem var de – barn med at jeg brakk meg, mens jeg løftet to sprell levende fisk opp av en stinkende fiskebæsjinfisert glassbolle, mens jeg vasket denne ren for nettopp stinkende fiskebæsj!

Bill.Mrk! To stk vampyrgullfisker (Les; de dør ALDRI) gis bort!
(jeg kan vurdere å betale dere for å ta imot dem)

Etterpå lot jeg barna rasere huset;  Spille trommer i kjelleren, hoppe rundt i sofaer og sakkosekker og tegne over hele stua, bygge Lego over hele loftstua, tømme samtlige lekekasser ut over rommet til barna – mens jeg laget Toro sjokoladebrownies med seigmenn (jeg vurderte det dithen at det er viktigere at barna liker meg, enn foreldrene;-)

Da jeg til slutt tok en helt nødvendig 5-minutters strekk på sofaen og ventet på foreldrebesøket, hørte jeg at barna hadde beveget seg i retning sjokoladekakelukten på kjøkkenet;

• Der er den, sier en av gutta.
• Se den kaka da, kommer det fra en annen.
• Det er et hjerte, svarer en søt pikestemme.
• Jaaaahhh, det er fordi mamma elsker meg så veldig veldig høyt, lyder det fra en lettere oppgitt fyr – min sønn!

Kan man elske barna på feil måte?

Eeehhh, hva? Jeg kjente at jeg rødmet litt der jeg lå på sofaen og funderte over om jeg maser litt for mye på gutta om hvor høyt jeg elsker dem?

Men hei, man kan vel ikke elske barna for høyt, kan man? Er det mulig å elske barna på feil måte? Kanskje jeg for sikkerhets skyld skal gå ut og kjøpe meg en barskere kakeform? (eller enda bedre, bare ta tilbake mitt gamle image hvor jeg ikke baker;-)

For resten av kjærligheten min, den får de bare lære seg å leve med!