Å bli mamma betyr at stemmen din forsvinner. Ingen hører deg. Dette har ført til at jeg ufrivillig har fått installert en Rewind-and-Play-knapp i hodet mitt, som gjør at hjernen spoler tilbake alt jeg sier, og gjentar det om igjen og om igjen og om igjen.

En normal setning fra meg når jeg skal sette meg til middagsbordet lyder noe alla:

• Hva vil dere ha å drikke hva vil dere ha å drikke hva vil dere ha og drikke?

Responsen jeg får er stort sett:

• (NADA!)

I det rompen min treffer stolen kommer det, like sikkert som at solen går opp om morgenen, fra begge barna i kor:

• Mamma, jeg er tørst!

Jeg svarer oppgitt:

• Men mamma spurte  jo akkurat hva dere ville ha å drikke. Mange ganger faktisk.
• Hæh, kommer det fra 6-åringen.
• MAMMA JEG ER TØØØØØRST, gaules det fra 3-åringen.

Hvis du tenker at jeg nå burde la barna sitte der og være tørste fordi de ikke hørte på meg når jeg tilbød dem noe å drikke, så kan jeg ikke det – for hvis jeg skal høre på gaulingen til 3-åringen som snart akkompagneres av 6-åringen gjennom hele middagen, så kommer hjernen min til å eksplodere.

Jeg orker heller ikke si til barna at de kan hente drikke selv – for jeg har allerede brukt opp all energien min på å få barna til å sette seg pent ved bordet èn gang, og ti ville hester kan ikke få meg til å utsette meg for en ny runde med:

• Nå er det middag nå er det middag nå er det middag og dere får ikke se barnetv hvis dere ikke kommer NÅÅÅÅÅÅÅ, som jeg har gjentatt flere ganger enn jeg orker å innrømme.

Noen ganger setter jeg bare drikken på bordet foran dem, men like sikkert som at sola går ned, er responsen da:

• Jeg vil ikke ha vann/melk/saft jeg vil ha melk/saft/vann!

Og jeg ender uansett opp med nok en tur på kjøkkenet for å bytte innholdet i glassene.

• Hva sier vi til mamma hva sier vi til mamma hva sier vi til mamma, spør jeg idet drikkeordren er servert.
• Taaaaaakk mamma, svares det i kor.

Og sånn går nu dagan!

Når leggetiden er et faktum og  barna ligger godt pakket inn i dynene sine, pleier jeg å ta en prat med dem om hvordan dagen deres har vært, og høre hva de har opplevd på skolen og i barnehagen?

• Hvordan har du hatt det i dag hvordan har du hatt det i dag hvordan har du hatt det i dag, spør jeg med mild stemme.
• Mamma, du trenger ikke si alt flere ganger. Det er ganske irriterende.
• Vet du hva vennen min – DET synes jeg også!