Gjør du din mann lykkelig?

Jeg var litt sent ute med å etablere meg med mann og barn, og som singel tilbrakte jeg mye tid sammen med mine etablerte venner. Hyggelig det i massevis, men jeg lot meg sjokkere over hvordan vi kvinner tydeligvis prater til mennene våre.

 

  • Herregud, hvor mange ganger skal jeg be deg om å ta ut søppelet?
  • Skal du gå i det der?
  • Er du helt dust?
  • Jeg orker ikke prate med deg hvis du skal være sånn.
  • Gå og legg barna nå!

Ja, du skjønner tegningen? Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan venninnene mine kunne være så slepphendt og uvøren i tiltaleformen til den som liksom skulle være den viktigste personen i livet og deres store kjærlighet?

Dette påpekte jeg naturlig nok overfor dem.

Responsen jeg fikk overrasket meg imidlertid, for det virket ikke som om de la merke til at de pratet på denne måten, og det så på absurd vis ut som at det prellet av mennene deres også. Ja, det virket nesten som at det ikke var viktig?

– Åh, gjør jeg det? Ja, ja, jeg får prøve å la være med det da, kunne de si med et smil.

 

Til pass for meg!

Tilsvarende ertende tilbakemeldinger har jeg etter noen år som gift småbarnsmor fått slengt tilbake i ansiktet flere ganger enn jeg liker å innrømme (antageligvis like mange ganger som jeg fortjener;-).

Jeg har nå innsett at jeg i mitt tidligere liv ikke hadde kommet lengre i min seriemonogami, enn til fasen hvor man fremdeles hadde overskudd til å utelukkende vise frem den beste siden av seg selv i et forhold.

Jeg skjønner nå at det faktisk er naturlig at man i hverdagen ikke pakker inn alt man sier til hverandre i silkepapir. Hvis noen ”alltid” glemmer å ta ut søpla, så gidder man ikke å gjenta følgende for hundreogfjørtigende gang;

  • Kjære, orker du å ta med deg søpla, er du snill.

Da er det helt ok å si;

  • Ta med deg søpla, din latsabb!

 

Da gidder ikke jeg heller

Jeg innser imidlertid at når man får barn og har bodd sammen i flere år så dukker mindre flatterende varianter av en selv opp, og hvis man ikke passer seg så blir man i hverdagens mas og kjas noen ganger slepphendt og uvøren i tiltaleformen til dem man har rundt seg.

Det blir gjerne til at man ikke gidder å gjøre noe for den andre som kanskje ligger på etterskudd i hva de bidrar med overfor deg. Man tenker at ”det er ikke min tur. ” ”Når ikke han gjør det, så gidder ikke jeg heller”. Og vips så sitter man der og verken får eller gir noe i et forhold.

Da jeg tidligere i uken startet #prosjektbedremeg var en av målsetningene jeg satte meg at jeg skal få min mann til å le hver morgen. Å flytte fokus – fra hvor trøtt jeg er og hvor irritert jeg er over at han ikke har gjort eller gjør et eller annet – til at jeg skal få ham til å le, er kjempegøy! Og det gir så mye tilbake.

 

Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad!

Et slikt fokus er ikke nødvendigvis bare en klisje (sa hun ikke kan utstå hverdagssitaterklisjeer som florerer på sofaputer, i bilderammer og i sosiale medier, ref. dustebildet øverst i innlegget;-) Jeg har de siste dagene oppleved at jeg blir skikkelig glad av å prøve og gjøre hyggelig ting for andre.

Kremt, for ikke å få minuspoeng på prosjekt-punktene hvor jeg skal gjøre noe hyggelig for familie og venner en gang i uken, så må jeg avslutte nå, og fokusere på den oppgaven 🙂

 

Vi sees plutselig!

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s