Mine besteforeldre møttes under 2. verdenskrig, da morfar hadde fått engasjement som nyutdannet tannlege i Drammen på tannlegekontoret hvor min mormor jobbet som assistent.

Historien forteller at de ble forelsket og var kjærester disse årene i Drammen, men at min morfar unnlot å fortelle at han hadde kjæreste hjemme i Stavanger, og da krigen var over forlot han mormor og dro hjem for å gifte seg med sin barndomskjæreste.

Min mormor ble således forlatt med knust hjerte, og fortsatte livet alene.

Her kunne min historie ha sluttet, men skjebnen ville det annerledes.

Morfars kone døde nemlig av tuberkulose to år etter bryllupet, og min morfar ble etter en stund lei av lokalsamfunnets iherdige forsøk på å koble den unge tannlege enkemannen med det som var av ledige døtre.

Han støpte således en giftering av tannlegegullet som de på den tiden brukte som plomber i tennene til folk, la den i en konvolutt, adressert Drammen, sammen med et kort brev som lød:

”Hvis du tar på deg denne ringen og setter deg på toget til Stavanger kan du anse deg selv som forlovet.”

Dette ble starten på vår familie, da mormor aldri hadde glemt morfar. Hun tok utrolig nok på seg denne gullringen og satte seg på toget til Stavanger, og et års tid senere ble min mor født.

Historien til mormor og morfar går definitivt ikke inn i historiebøkene som tidenes mest romantiske frieri, men jeg har alltid latt meg fascinere av kjærlighetshistorier, og fundert over tilfeldighetene og omstendighetene som gjør at man tar de valgene man gjør.

Ta med historien videre
Så da jeg skulle gifte meg tok jeg med meg mormor sin giftering til gullsmeden og ba henne smelte den inn i gifteringene våre, for på den måten å ta med meg historien til mine besteforeldre videre i minnet.

Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke tok med meg mine foreldres gifteringer i smeltedigelen, så er det fordi de ligger begravet i en liten eske på en kirkegård i Stavanger– men den historien får jeg eventuelt spare til en annen gang 🙂