I går skjedde det noe som satte en støkk i meg i forhold til min egen barneoppdragelse. Jeg er muligens over gjennomsnittet opptatt av bærekraft og klimautfordringer, og jeg prater nok om det til at min sønn, da han var fire år, identifiserte en Tesla på bensinstasjonen over gata, og spurte: – Hva gjør den der?

Jeg har også forklart min sønn som nå er seks år at vi ikke kan kjøpe alle leker og ting han ønsker seg, med at «jordkloden ikke har godt av at vi kjøper alt for mange ting».

 I går fikk jeg meg imidlertid en skikkelig støkk da minstemann på tre satt og trykket i vilden sky på iPaden på en side hvor de ba om betalingspassord.

• Neeeiiii, sa jeg en tanke for høyt i det jeg rev iPaden ut av hendene hans.
• Hvorfor gjorde du det, mamma, spurte han.
• Vi skal ikke kjøpe ting på iPaden, svarte jeg påtatt mildt da jeg så at faren var avverget, og leverte iPaden tilbake.

Treåringen ble sittende stille et øyeblikk, før han kikket opp på meg og spurte:

• Ødelegger jeg jordkloden da, mamma?

Jeg kjente at hjertet sank i brystet mitt, og satte meg ned i sofaen og dro ham opp på fanget mitt.

• Nei vennen min, selvfølgelig ødelegger du ikke jordkloden!

Når man er mamma til barn med forskjellig alder, så blir det gjerne til at de minste blir behandlet som de er litt eldre enn det de faktisk er.

I will do better!

Jeg ble i går minnet på at treåringer skjønner og får med seg mye mer enn man er bevisst på – men de har ikke alltid evnen til å prosessere informasjonen slik den er ment.

Det skal jeg bli mer oppmerksom på fremover!