– Jeg hater data, er en setning jeg tenker oftere og oftere. Det er kanskje ikke det man skulle tro at en blogger driver å ergrer seg over – men som mamma så vokser aversjonen mot tekniske duppeditter proporsjonalt med barnas mas.

Da min eldste sønn ble født lot vi oss fascinere over hvordan han som 6 måned gammel baby fant ut av svipefunksjonen på iPaden, og hvordan han trykket på  sine favoritt dyrebilder for å få dem til å lage lyd.

Herfra gikk det slag i slag frem til hans seks års bursdag, hvor han etter åtte måneders intens lengsel og mas endelig fikk Skylanders spill til vår gamle PlayStation. Det tok ca. fire måneder før han erklærte at han var ferdig med dette spillet, og nå er det iPaden og mas om å få smarttelefon som står på agendaen hans.

Den siste tiden har han lagt sin elsk på Minecraft, som strengt tatt er et av de bedre spillene, men utfordringen min er den samme: hvis han får velge, er det alltid data han har lyst til å drive med!

Barna blir så inni granskauen sure av å få holde på med data!

De forsvinner inn i sin egen verden og blir til mutte miniatyr tenåringer som ikke svarer når en prater til dem, og hvis man tar bort dataen og insisterer på å få kontakt med dem, blir de rasende og løper inn på rommet.

Det er et uendelig mas OM de kan få spille, NÅR de kan få spille, HVOR LENGE de kan få spille, når det er DERES TUR til å spille, om de kan FÅ NYE spill, om de kan få DRA TIL en kompis hvor de vet de får spille.

Mitt liv har således blitt en evig forhandling om dataspill:

• Nei, dere får ikke spille!
• Hvis dere skal spille skal vi gå ut og gå på ski/leke/dra på tur/etc først!
• Maks en halvtime!
• Jeg nekter å starte dagen med å krangle om data!
• Nå er vi ferdig med spilling, og hvis dere blir sure så kaster jeg spillene i søpla!
• Dette er ikke oppe til diskusjon, det blir ikke mer spilling i dag!
• Hvis du ikke går på svømmingen i dag, så blir det ikke data resten av uken.

 

Barna blir som små junkier med én tanke i hodet: alt dreier seg om hvordan de skal få sitt neste data-hit.

• Mamma, hvis jeg går ut og leker, kan jeg spille etterpå da?
• Hvis jeg spiser opp all maten, kan jeg spille etterpå da?
• Mamma, du er den vakreste prinsessen på jord, kan jeg få iPaden?
• Hvis jeg ikke vekker deg før kl 0600 i morgen, kan jeg spille på telefonen til pappa da?

Jeg har tatt bort data fra barna i uker av gangen fordi jeg ikke liker hvordan de blir av denne spillingen. Og etter de første dagene med abstinenser flyttes fokus smått om senn over på andre aktiviteter.

Men så fortsetter hverdagen, barna er med venner hjem hvor det spilles. Venner blir med hjem hit, og da vil en ikke være den kjipe moren, så etter middag og lek får de ofte spille den siste halvtimen. Og vips så er vi på kjøret igjen.

En liten data groupie

En parallell utfordringen i denne utviklingen er at seksåringens tre år gamle lillebror/ superfan vil gjøre ALT storebror gjør, og han blir således utsatt for data og spilling et par år tidligere enn det jeg strengt tatt er komfortabel med. Og han er ikke like enkel å rasjonalisere med. Han kaster seg inn i debatten ved å skriker og bærer seg i sympati med storebroren som en vaskekte data groupie.

Jeg føler meg maktesløs og frustrert over denne utviklingen og har mest lyst til å kaste samtlige tekniske duppeditter i søpla og reise tilbake til 80-tallet hvor det bare var nerdene som satt på rommet med Commodore 64, mens alle vi andre var ute og lekte i gata.

Ok, så er kanskje det ønsket litt urasjonelt, men hvordan styrer man databruken til barn uten å gå fra forstanden?