Jeg satt i telefonen med min beste venninne her en kveld da min mann kom hjem, og hun spurte hva bråket i bakgrunnen var. – Det er bare barnefaren som kom inn døren, fniste jeg. Som vanlig klarte hun å toppe spydighetene mine og parerte – Mener du donoren? Og så lo vi godt og lenge.

Når man er småbarnsmamma så er det deilig å ha likesinnede venninner som man kan utøve vennligsinnet galgenhumor sammen med. Som forstår at forholdet ikke er i fare selv om man slenger med leppa, og som gir en sympati og forståelse for at mammarollen av og til kan føles hakket for stor.

Også barna våre får unngjelde, og for å lette på bekymringene over at hennes sønn var mye syk og derfor liten og spe og min var bælfeit og vokste som en kreftsvulst som økte med en halvkilo i uka, da vi gikk hjemme sammen i barselpermisjon – så kalte vi dem for han tynne og han tjukke.

• Kan du ta han tjukke denne gangen, jeg orker ikke løfte han mer, kunne jeg erte henne.

Hvor på hun slengte tilbake:

• Nei takk, mens hun la seg ned på gulvet hvor hun lett og ledig løftet opp og ned på sin sønn som en liten pludrende treningsmanual.

I dagens samfunn hvor man blir så lett fornærmet og krenket og man blir oppfattet som en elefant i et glasshus så snart man prøver å dra en spøk i sosiale sammenhenger – så er det befriende deilig å ha venner som kjenner deg så godt at de skjønner galgenhumoren din.

Venner som tar det du sier i beste mening, også hvis du ved uhell drar en spøk for langt.

Relaterte saker;

Hvor går grensen for hva det er greit å tøyse med?

Hva? Likte du meg ikke?

Det er så befriende deilig med folk som sier ting som man ikke tørr å si selv

Fikk hun akkurat penisen hans i øyet?