For to år siden ble jeg invitert på en så fancy gallamiddag, at jeg så meg nødt til å kjøpe ny kjole (stakkars meg;-). Kjolen jeg endte opp med var imidlertid en størrelse for stor, og jeg måtte levere den til skredderen for å få den tilpasset.

Som alltid var jeg ute i siste liten med garderobeplanleggingen, men skredderen som tok mål en knapp uke i forveien, lovet å ha den klar til den store dagen. Dagen før gallamiddagen dro jeg glad og fornøyd av gåre for å hente den nye kjolen.

Da jeg skulle prøve den hos skredderen var det så vidt han klarte å kjempe knappen over glidelåsen igjen, og jeg ymtet forsiktig frempå at den var for stram.

• Nei! Det er den ikke, svarte han og forklarte at han hadde tatt mål av meg og sydd den inn etter det målet.

• Men, jeg skal på middag og jeg kan ikke sette meg ned i denne kjolen, prøvde jeg å forklare.

• Da må du ha lagt på deg! Kvinner gjør det hele tiden, fikk jeg til svar.

• Men, jeg var jo her for èn uke siden?

• Ja, jeg har gjort dette i 26 år, og kan jobben min! Det blir 1.200 kroner, sa han og gav meg betalingsterminalen.

Jeg ble helt perpleks, men betalte beløpet i håp om at det ville gjøre ham litt mildere stemt overfor meg.

• Men, jeg kom hit for å få sydd kjolen slik at den skulle passe til i morgen? Nå har jeg betalt deg 1.200 kroner og den passer fremdeles ikke. Mener du at jeg nå skal gå til en annen skredder og betale ham for at han skal sy den ut igjen da?

• Ja, kjolen er godkjent her, svarte han kontant.

Så der stod jeg helt rådvill og som en liten skolepike begynte tårene å trille nedover kinnene.

• Nei, nei, nei! Ikke gråte! Damer skal ikke gråte. Kom her, gi meg kjolen. Jeg skal fikse den, kom det fra den lille mannen med tidenes mest absurde stereotype kvinnesyn.

Lamslått tørket jeg tårene og gav fra meg kjolen. Etter 15 minutter fikk jeg den tilbake, og den passet perfekt. Fortumlet ruslet jeg ut fra skredderen med kjolen min, og tenkte at neste gang skal jeg sørge for å kjøpe en kjole som passer med en gang.

This was too much!