Jeg var i en 50 årsdag for en tid tilbake hvor verten slo på stortromma og serverte vin fra det året han ble født.

Det var med andektighet vi så på at han åpnet flasken med de edle dråpene. Han dro opp korken, luktet på den, skjenket i et glass. Luktet på vinen, smakte og konkluderte med at den var fin, før han skjenket i glassene våre.

• Men dere må nyte den fort, for så gammel vin tåler ikke for mye oksygen. Innen en halvtime vil den ikke være spesielt hyggelig å drikke mer, ble vi advart.

Vinen smakte nydelig, og det var en opplevelse i seg selv å drikke 50 år gammel vin.

I livet for øvrig er jeg fornøyd med vin som er lagret sånn midt på treet, gjerne i en flaske med skrukork som jeg kan legge i kjøleskapet et par dager, uten at den slår seg vrang av den grunn.

Kvinner blir bedre med årene. Eller?
Denne gamle vinen jeg fikk servert fikk meg til å tenke på ordtaket ”Kvinner er som god årgangsvin – de blir bedre med årene”, og jeg ble litt lattermild av tanken på at hvis den analogien skal holde mål, så ville vi jo med årene ha «slått oss» etter kort tid og blitt direkte usmaklige 😀

Jeg tenker at en god kvinne kan sikkert ”lagres” noen år for å få frem det best i seg, men så kommer hun til et punkt hvor hun bør innse at nå er hun på topp – og hun kan med hell ”åpne flaska” – for den blir ikke stort bedre.

Skål damer!
Så la oss drikke vin og nyte livet nå som vi er på «topp» – herfra går nok mye nedover 😀