Life happens

Jeg la merke til henne av en helt annen grunn enn den som gjorde at hun berørte hjertet mitt.

Hun gikk bort til gutta mine på lekeplassen – i det de på rampete vis knabbet en spade og noen plastikkformer fra datteren hennes i sandkassen og løp av gåre med dem som noen vaskekte tjuvradder – og hun sa med bestemt, men vennlig stemme:

  • Dere må gjerne låne lekene våre, men da må dere leke med dem her i sandkassen.

Jeg pleier ikke å være fan av fremmede folk som irettesetter barna mine, men hun gjorde det på en måte som var helt fair. Jeg smilte til henne og beklaget på vegne av gutta, hvorpå jeg forklarte tjuvraddene som i kor påpekte at:

  • Men mamma, hun lekte ikke med dem.
  • Gutter, dette er ikke barnehagen. Det er hennes leker, og hvis dere vil låne noe så må dere spørre om lov først.

Gutta glemte det hele før jeg hadde fullført setningen og løp videre til neste lekestativ, og jeg ristet mildt på hodet, mens jeg kjempet mot blandede følelser av oppgitthet over hvor rampete de kan være og glede over deres barnlige livsglød og energi.

  • …..cellegift….hver dag i tre uker….

Oppmerksomheten min ble plutselig fanget av disse fragmentene fra en samtale rett bak benken jeg satt på.

Jeg snudde meg og så at det var mammaen som hadde irettesatt barna mine som pratet. Venninnen hennes hadde i mellomtiden spurt om noe, så jeg hørte henne fortsette.

– Nei, det er ikke det samme som stråling, det skal jeg ha etterpå. Jeg begynner cellegiften i morgen, sa hun som om hun pratet om hva hun skulle lage til middag.

Jeg klarte ikke å la være å stirre på henne.

Så usedvanlig vakker hun var. Så sunn og frisk hun så ut. Med langt blankt brunt hår. Et glatt ansikt. En rak rygg. Et tilsynelatende lykkelig smil. Så omsorgsfullt oppmerksom mot sin yndige datter i den spedeste sandkassealder.

Jeg kjente at det knøt seg i brystet mitt, men samtidig lot jeg meg fascinere over hvordan hun kunne være så rolig når hun snakket om noe så livsgraverende.

  • Nei, jeg er ikke skilt enda, hørte jeg henne svare venninnen som tydeligvis hadde spurt et nytt spørsmål.

Jeg vet ikke hvorfor, men stemmen hennes var den eneste jeg hørte på lekeplassen, og jeg ble helt overveldet over hva den fortalte om livet hennes.

  • Jeg skal levere skilsmissepapirene i løpet av måneden, fortsatte hun like rolig og tilforlatelig som hun nettopp hadde informert venninnen om hvordan hun skulle bekjempe kreften.

Alt i meg skrek:

  • Stakkars jente!

Intuitivt ville jeg reise meg opp og gi henne en klem. Si noen trøstende ord. Men jeg innså at det ville være en absurd ting å gjøre av noen som sitter og sniklytter til en samtale på en lekeplass.

Med følelsen av at jeg hadde hørt noe jeg ikke burde, reiste jeg meg og hastet etter gutta mine da de var i fullt firsprang gjennom parken bort fra lekeplassen.

Det lille øyeblikket hvor livet hennes berørte mitt, var over like fort som det oppstod.

Men i kveld klarer jeg ikke å slutte og tenke på henne. Så her sitter jeg i sengen, klokken er alt for mange – og jeg får ikke til å legge fra meg følelsene denne jenta vekket i meg.

Det som slår meg her tankene raser søvnen på avstand er:

– Så feil det er av meg å synes synd på henne. Det jeg egentlig føler for henne er jo nesegrus beundring!

Livet kaster oss alle noen skruballer som føles uoverkommelige, men de færreste av oss klarer å håndtere dem slik som denne unge mammaen.

Jeg kjenner at jeg vil la meg inspirere. Jeg skammer meg over hvor svak jeg selv er i sårbare situasjoner. Jeg vil ha styrken til denne jenta.

Jeg er egentlig litt tom for ord…

Jeg håper bare at det vil gå bra med henne ❤

 

 

Advertisements

2 kommentarer om “Life happens

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s