I gaaaamle dager, da jeg var young, free and singel, elsket jeg nachspiel. Lakenskrekken rådet, og det var først på nachspiel de «kule» folka, og ikke minst de kjekkeste gutta, dukket opp.

Langt de fleste av mine venninner sluttet å dra på nachspiel når vi fikk barn. Det å skulle feste helt til barna står opp, er på en måte ikke verdt det.

Prisen man må betale ved å være klein og søvndeprivert en hel dag, mens man skal være mamma, blir for høy.

Men det er noen som klarer det. Og det med bravur. I alle gjenger finnes de evigvarende nachspieljentene. De som er «heltinner» både om natten og dagen.

Åh nei, jeg er blitt kjedeligdame!
Da jeg var på en fire dagers jentetur i Chablis og Paris for en tid tilbake, ble det naturlig nok noen sene kvelder, men siste kvelden kastet jeg inn håndkleet allerede etter middag. Jeg gikk og la meg fordi jeg ikke orket å komme hjem til familien dagen etter som et vrak.

Klokken 0600 våknet jeg av velkjent høylydt latter. Jeg stod opp av sengen og kikket ut i gangen. Der stod fire «blondiner» og fniste og romsterte med en nøkkel som de prøvde å bruke for å komme inn på naborommet. Da de så meg stimlet de sammen med ansiktene trykket inn i dørkarmen som elefanter som har sett en mus, mens de høylydt «hvisket» og lo så de nesten ikke kunne stå på beina.

• Gjem dere!
• Ser hun oss?
• Har hun gått nå?

Eventyrnatt i Paris
Jentene hadde selvsagt hatt turens morsomste kveld og blitt invitert med på en underground nattklubb, hvor kjente franske jazzmusikere spilte og de hadde danset og kost seg helt til morgenkvisten.

Da vi møttes til frokost 3 timer senere, tenkte jeg først at jeg var glad det ikke var meg som var så sliten, men ettersom historiene deres fra kvelden og natten skred frem, følte jeg meg som nettopp det jeg var – en kjedelig voksendame som hadde gått glipp av en eventyrkveld i Paris.

Vi som var nachspielfolket
Da jeg var på 20 års reunion med Russen – var det påfallende hvordan vi alle inntok våre «roller» fra en svunnen tid. Det innebar selvsagt at vi som var nachspiel-folket i gamle dager, også dro på nachspiel etter denne festen.

I ettertid har jeg tenkt litt over at på denne festen så var den morsomste delen egentlig vorspielet. Hvor vi fikk pratet ordentlig sammen, nøt virkningen av det første vinglasset og hvor forventningene – om hvem som skulle komme, hvordan det gikk med alle, hva de drev med, og så videre – lå i luften.

Etter som kvelden skred frem ble folk fullere, samtalene mer overfladiske, og på nachspiel var vi tilnærmet krampaktige i vårt streben etter å fremstå som dem vi en gang var.

Den morsomste delen av festen
Når et nachspiel er gøy, så er det definitivt den morsomste delen av en fest. Men min erfaring de senere årene er at det hører til skjeldenhetene. Derfor har jeg omfavnet voksenlivet og prøver nå å melde meg inn i vorspielklubben.

I mitt stille sinn håper jeg imidlertid at nachspieljenta dukker opp igjen når barna lærer seg å sove lenger enn til kl 0600 – for jeg skulle så inderlig gjerne sittet rundt pianoet på en slik underground nattklubb i Paris og jammet med franske jazzsuperstjerner til solen stod opp😆

En historie fra den tiden jeg var en nachspieljente:
Blir du bittelitt lesbisk nå