Jeg nyter late dager i Spania sammen med de to yngste barna på 4 og 7 år for tiden. Ernæringsmessig går det mye i is, pasta, pannekaker, loff og mer is. Etter hvert så slutter man heldigvis å bekymre seg over feilernæringen, for det er jo tross alt ferie. Og alle de spanske barna ser friske og raske ut, så mine overlever nok de også.

Her om dagen var vi på stamrestauranten vår og barna insisterte på at de også ville ha entrecôte.

• Ja mamma, vi vil ha det du skal ha.
• Ok, men da får dere dele, dere klarer ikke å spise en hel entrecôte hver.
• Joooo, vi klarer en hel!
• jeg vil ha min egen!
• Hyyyyysssjjjj!

«Heldigvis» snakker ikke barna spansk, så jeg lot som om jeg gav meg, men bestilte en på deling til dem og ba servitøren om å få den på to tallerkener.

• Claro, señora Ingrid, smilte Nikolas som er godt vandt til oss.

Jeg glemte imidlertid at barna ikke liker pommes frites (STOP THE MADNESS! Hvordan er det mulig å ikke like pommes frites?) så da maten kom på bordet sa jeg til dem at de var nødt til å spise litt av den også.

• Neeeeiii, vi liker ikke pommes frites.
• Du kan ikke tvinge oss, mamma.
• Eh, jo det kan jeg. Når vi bestiller mat på restaurant og betaler masse penger for det, så spiser vi den maten vi får, prøvde jeg meg.

Det ble ikke noe pommes frites spising på barna. Og som den dårlige «taperen» jeg er, mumlet jeg litt halvirritert.

• Vet dere hva som skjer når dere ikke spiser pommes frites, spurte jeg barna og planla å følge opp med at jeg ikke kommer til å bestille entrecôte til dem en annen gang.
• At du blir mett, mamma, spurte minstemann.

Og så lo vi så mye at jeg glemte alle mine formaning.

For jeg hadde faktisk spist opp både min egen pommes frites OG barnas. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg skal skrive brev til wikipedia og be dem om å endre definisjon på ordet «Babyweight» – fra det man legger på seg under en graviditet – til det man legger på seg ved å spise opp alle restene på barnas tallerkener.

Og sånn går nu dagan ❤